Å flytte, det er svære greier.

Nå tenkte jeg ikke først og fremst på sånne ting å få et utyske av en vaskemaskin ned trappa, inn i hengeren og så ut igjen og inn på det nye badet. Eller å snu et garderobeskap eller to. Når det er gjort, så er det gjort, og en kan snart leve livet slik en gjorde det før, eller i hvert fall gå videre til neste post på programmet.

Det som merkes best og lengst er alle de små trivialitetene som ikke er som før. Hvor skal jeg henge håndhåndkleet på kjøkkenet, og hvordan få en ukomplisert rutine for å ta med søpla ut? Hvor skal jeg legge avisen når jeg har lest den og brev som skal tas med og postes, og hvilken postkasse ligger greiest til? Hvilke småting kan gjøres sammen? Plastavfallet leveres ved butikken, men papiravfall er på vei til bussen. Det var ikke sånn der jeg bodde før.

Jeg oppretter systemer som ikke fungerer fordi de ikke er intuitive. Her om dagen fant jeg tre nummer av Morgenbladet fra desember sammen med reklame for julepynt. ”Se-over-neste-gang-jeg-setter-meg”, tror jeg at jeg hadde døpt det stedet. Funka ikke hærlig. ( Dette uttrykket er internt. Kanskje jeg skriver et notat om interne uttrykk en annen gang.)

Alle disse tingene tar vanligvis ikke krefter fordi de går på autopilot. Vi sløser ikke bevisst tankekraft på dem. Men etter flytting eller endring av andre store baisrutiner, blir man nødt til å ha masse åpne programmer samtidig på den biologiske harddisken som kalles hjernen, og da blir systemet tregt.

I tillegg kommer en aldri så liten ambisjon om å opprette systemer som er bedre enn de gamle, sånn at de arbeider med de gode og sunne vanene og mot de mer bedagelige eller usunne.

”My life of details” sier Hun i Broene i madison County. Hun snakker om sin lille verden, og det er vel meningen vi skal oppfatte det som noe negativt. Men vi må ikke kimse av trivialitetene. Livet vårt består stort sett av dem. Bruker vi litt- og bare litt- tid på dem innimellom, så kanskje vi kunne få slippe å tenke på dem til daglig.
Så nå har jeg endret system for kluter på kjøkkenet en gang til. Etter å ha tenk nøye gjennom saken.

Så skal jeg lese en artikkel om Florence Nightinggale. For mennesket lever ikke av trivialiteter alene.

Sliten

La nå dette være forklaringa på at det ikke står så mye her. Finner ikke fram i mine egne blogger en gang.

Har kjøpt

Om jeg har krefter til praktiske refleksjoner, kommer de på kjøkkenet.
Om det skulle komme noe mer abstrakt, kan det være det kommer her.

TB1, TB3, TB-.... ?

Det er ikke mange som får høre om min TB3-strategi som sier: "My, dette er genialt. Endelig fant jeg igjen skattekortet, øredobben og søttendemai-sløyfene mine." Neida. De fleste skjønner ikke hvor genialt det er. Maren vil heller sette på en klokke og jobbe i 15 minutter og ta pause i 15. Jeg tror det passer for henne , forresten. Og Blomsten vil helst gjøre alt på en gang, perfekt resultat er visst eneste dugandes motivator. Og sånn er de alle sammen.

Men siden dette er min blogg så kan jeg jo skrive fra eget persektiv, jeg. Og TB-triksene bør være gode for den som blir overveldet av mange ting som burde vært gjort.

Men nå sliter jeg litt. Hva med sånne enkelt-ting som bare MÅ tas og jeg gruer meg så veldig. For enten er det tungt på en helseskadelig måte, eller så er det så ressurskrevende at når man har begynt, så må en holde på til en er ferdig?
TB-se-å-få-tatt-det-ting....kan det ikke hete... :-(

Siden jeg nettopp er i ferd med å avslutte tidenes TB-gjøre-masse-på-en-gang, nemlig selge-bolig, finne bolig, rydde og kaste fra 65 kvadrat loft og en kjellerbod i tillegg (puh!), så skulle jeg kanskje ha litt kompetanse nå. Men jeg vet ikke...

Kanskje det handler om to typer TB-grue-seg-til, forresten: TB-fali' og TB-ekk(elt)?

Det jeg burde gjort med min TB-fali', å flytte, var å TB3-e mye mer på forhånd. Loftet skulle vært tømt, og jeg skulle gått på visninger alt i vår. Deadline er nok for oss alle en uovertruffen motivator, men jeg skulle ikke gjort meg avhengig av den. Helsa mi tåler ikke overanstrengelse. Jeg skulle faktisk gjort mer TB1 og TB3. Men gjort er gjort og spist er spist.

Et stikkord er hjelp. Snille folk har hjulpet meg med å kaste og skal hjelpe mer når det gjelder flyttingen. Når det gjelder TB-ekk, så har jeg erfaring med å ha noen ved siden av meg eller som følger med og som vil få vite om ting ikke ble gjort. For eksempel noen som kommer og skal kjøre til avfallstasjonen. Noen strør sukker på jobben. Kjøper ny, fin mappe eller eske å legge ting i. Eller lover seg selv en middag på kafe når man er ferdig. Men en kan jo ikke gjøre sånn hele tida. Blir dyrt.

Så har vi TB-triksenes onde fetter: TB-prate-seg-bort-så-man -slipper-å gjøre -noe.
Hmf.....

Boligmarkedet

Nei, og atter nei. Dette er ikke noen markedsanalyse eller annet flinkt. Bare et lite hjertesukk.

My skal bytte kjøkken. Og ikke bare skal kjøkkenet bli nytt, men det skal ligge i et annet hus, sammen med soverom og boder og stue og oppgang og nærbutikk og….

Jeg skal ut i dette vanvittige prosjektet der man satser ti ganger skattbar inntekt for å få et så daglig behov som tak over hodet dekket. Grøss! Hadde jeg ikke gjort det en gang før for ti år siden, ville jeg aldri hatt råd. Nå har til gjengjeld tidens tann gjort meg til millionær!

(Jeg har hatt mange drømmer for livet mitt, men å bli millionær, har jeg aldri turt håpe på. Men rett skal være rett, nå er ikke millionær noe særlig å skryte av lenger. Sånn er det jo stort sett med drømmene: Går de i oppfyllelse, så våkner man opp som en annen Peer Gynt og finner bare mose og stein i stedet for Doveregubbens hall )

Før man går på visning, kan en se bilder av leiligheten på Internett, rom for rom. Ja, særlig! Min egen leilighet er såpass vanlig at jeg har funnet flere bilder fra leiligheter med samme planløsning. Alt tas med en vidvinkellinse som får knøttsmå stuer til å se ut som en dansehall, og som man kunne dekke opp til middag for ti i mitt trange kjøkken.

Hvem luer de? Etter noen slike oppdagelser eller et par visninger, lar man seg jo ikke lure av det der lenger og justerer det visuelle inntrykket i forhold til erfaringene sine. Noen ganger tar en kanskje til og med i litt mye den andre veien. Sist jeg var på visning, viste det seg at kjøkkenet var omtrent så stort som det så ut på bildet. Det hadde jeg aldri trodd på forhånd! Det blir en slags ulv-ulv-effekt. (Men til gjeldgjeld kunne en ikke sette inn oppvaskmaskin uten å måtte bygge om det meste av kjøkkenet, så det var ikke aktuelt.)

Jeg får gå på noen visninger til. Tråkke inn i folks private rom med tillatelse til å åpne klesskapet for å se på innredningen og kritisk granske vedlikehold av vinduer og slitasje av parketten. En venner seg til det.

Grøss. Dette må jeg selv tillate også! Skjønner godt at mange velger ikke å være til stede på visninger av sitt hjem. Og så jeg som trodde jeg bodde så koselig, liksom. Jaja, den skapdøra er håpløs, men nå har jeg nå vent meg til den, ikke kom og fortell meg at jeg har hatt ei håpløs skapdør i elleve år, da, ikke gni det inn! Jeg har trodd jeg hadde det bra, jeg! Blir nesten som når folk skiller seg, og så får de vite at gubben faktisk har vært utro det meste av tida…

Vil jeg ha heis og kort vei til butikken, eller vil jeg ha friskere luft og ta sjansen på at beina holder til aldri så lite trapp i 10 – 15 år til? Og er det koselige naboer, så kan en jo ikke få dem til å skrive på en kontrakt om å bli boende? Og hva om de greie bussrutene blir omregulert? Vil biblioteket og kommuneadministrasjonen ligge på samme sted om fem år, eller skal de flyttes til en annen kant av byen? Nå orienterer My seg mot Drammen, og der er heldigvis biblioteket nettopp flyttet i hvert fall. Innen jeg får flyttet går det sikkert en buss dit, får vi håpe. Men min datter lokalpolitikeren føler seg ikke sikker…

Og hvorfor er forresten alle nye leiligheter bygd slik at man bare betaler litte grann, og så er fellesgjelden på en million eller mer? Da vet man jo dessuten at alle som flytter inn vil være unge, men dertil hørende støy. Vi som har noe å selge og dermed har kommet et stykke på nedbetalingen, er det meningen vi skal sette resten i banken og ta ut litt hver måned når de skyhøye faste utgiftene skal nedbetale denne fellesgjelda. Går jo ikke an. Finne ut…

For kan ikke vi som er godt voksne også få lov å bo med praktiske løsninger som stikkontakter nok til PC og kjøkken beregnet til oppvaskmaskin, god bodplass og uten å måtte ”påregne vedlikehold” i den nærmeste fremtid, da?

Jeg tror jeg har litt tid på meg. Det trenger jeg!

Hamskifte - fargeskifte

Haren skifter farge med årstidene. Om vinteren er den hvit og om sommeren brun.

My har også skiftet farge. Hun kom i skade for å involvere seg med et Damemagasin.
(Intensjonen var å få livsveilederen til å hjelpe My med å få en jobb, men ukebl.. unnskyld!... damemagasin er damemagasin, og de gjorde det de var best til: fikk av My noen kilo, skaffet henne gratis nye fine briller og foreslo at hun byttet ut svart og lilla i garderoben med brunt, off-white, dempet mørkedrød osv. )

Så nå er altså My blitt Brun. Sommeren kommer, og lilla bomullstopp, svart linjakke og – ja, mye svart var det jo- det lå nå der i skapet og hadde blitt ubrukelig. Ikke har My mye penger heller, og mye av dette passer fortsatt, tynnere enn det ble man ikke…

Farge tøy!!!!
Vi som var unge i 70-åra har ofte prøvd det. Den gangen knyttet vi hyssing rundt steiner, klinkekuler eller ikke noe og laget batikk-T-skjorter. Noen av oss gikk videre og hadde hele garderober i samme farge. Mer eller mindre vellykket.

Nå i Nyere Tid er vaskemaskinfargen kommet og gjort det meste enklere, selv om uforutsigbarheten alltid vil være en del av moroa. Noe vi deler med bønder, seilere og folk med MS. For eksempel.

Noen som ellers ikke farger tøy har stiftet bekjentskap med tekstilfargingen når den svarte garderoben ikke er så gnistrende svart lenger. Putt hele greia (topper, svarte bomullstruser, svarte jeans osv) i vaskemaskinen med en eske svart og en pakke salt, og vips, her kommer Omo Color ut som en stakkarslig fattig slektning fra Dalstroka Innafor. Til og med blandingsfiber greier seg bra her, for det er gjerne bomullsdelen som har blitt blass. Trygg intro til Tekstilfargingens Verden.

Hvis man bleker svart med Remol, kan man komme til å oppleve at tøyet blir jevnt brunt, og ikke trenger noen ny farge, dersom man som My Harefrøken vil bli brun også i tøyet til sommeren. Man må bare røre ofte i kjelen så det blir jevnt. Sett på vifta, det lukter pyton! Og sy en liten brodersøm over den lille sømmen som synes godt og fortsatt er svart. Burgunder blir morsomt med oransje. En litt mer rødbrun tone, sånn som de røde brillene. Bare synd jeg ikke tenkte på å farge noe annet enn det skjørtet som sitter så dårlig, da… 

Hvis du farger appelsin-oransje over lilla, blir det også brunt. (Du vet ikke helt, det blir gjerne litt rødbrunt. Litt skummelt og litt spennende.) Olivengrønt er fint å farge over tøy som er godt avfarget, det blir nokså fint, litt friskere grønt enn på pakka. Pastell kan man bare glemme, det ville blitt grumsete. Men jeg tror jeg må ha en litt grumsete personlighet, My trives i hvert fall ikke med pastell.
Forresten farget jeg hvite nylongardiner fra IKEA (de pakkene med to høyder på 220 til 75 kr). Det gikk fint, husk at fargen blir blek på nylon og du bruker nesten like mye penger på hver gardin som de kostet i butikken. Men fortsatt mye billigere enn de på Sjödén som jeg hermet etter.

Nei, det lønner seg sjelden økonomisk å farge, nå som tøy er så billig. Men for den som bruker sine yndlingsplagg i år etter år kan det forhindre en tårevåt avskjed fra et plagg man med hånden på hjertet ser ikke har en farge som gjør en ung og frapperende vakker.


Fikk du lyst til å prøve?

Såpebelegg på veggen til dusjkabinettet.

Da jeg opprettet bloggen kom jeg i skade for å love at denne trivialiteten skulle omtales her. Det var nå mest ment som en metafor. Livets bittesmå ergrelser kan okkupere sinnet og fortrenge langt viktigere tanker.
Men i stort som i smått kan det enkleste løse saken. Jeg prøvde vaskemiddel med oksygen, vaskemiddel for vinduer... veggen var like guffen. Sånn Domestos som kan desinfisere doen, den tok det til slutt. Me nå har jeg oppdaget at vanlig dusj-såpe på en klut eller svamp tar guffa. Oppbevarer nalen i dusjen og drar over med den. Da blir det så fint så.

Så kan jeg bruke hue mitt på hva jeg tror er beste måten å hindre kjønnslemlestelse på i stedet. Eller finne ut hvem jeg skal stemme på til høsten. Eller ergre meg over at jeg leverte de krykkene mine på Lillestrøm. Eller gå inn i en dypere refleksjon om hvorvidt det er på tide å vaske kjølelskapet..... Au, så var vi der igjen!