Nå blåser det litt. Vindharpa singler lett og prøvende, som om hun vet at jeg ikke har fått snakket med de nye naboene enda om de kan høre henne og om det er uvelkomment. Lufta inne sirkulerer litt og kanskje orker jeg gjøre litt mer i dag.
I dag som jeg har ordnet så mye, skrudd i skruer og funnet tilhørighetssted for så mange av mine duppeditter. Fått vasket det store golvteppet, for noe skal den trykkende heten få gjøre nytte for seg. Men det synes ikke at jeg har gjort noe særlig.
De nye bokhyllene mine står der, fortsatt uvatret og ikke tatt i bruk. Dermed er golvet fullt av bokesker og hyllene uten det hjemmekoselige preget bøker gir. Hvorfor går jeg ikke i gang? Jo: bak hylla ligger ei stikkontakt, og når jeg får budsendt en elektriker, må den midtre delen kunne trekkes fram så han kan få senket kontakten så den kan brukes.
Fellesferien er over, og hva med å ringe den der elektrikeren, da? Men så er det det forsmedelige med å oppdage rett etter at elektrikeren har vært der at man skulle ha hatt en topunkts spotlampe i taket over clofficet (nei det vet jeg) eller en dobbelt stikkontakt som skulle vært byttet til firedobbel. Og har jeg oversikt over kjøkkenet? Burde vente til jeg har bodd meg litt inn. Det er bare det at jeg jo ikke får bodd meg inn så lenge stua er full av esker.
En sang kommer meg i hu: «There’s a hole in that bucket, dear Henry, dear Henry…»
Nå flyttet jeg på en eske og en stikkontakt til kom til syne. Kanskje jeg kan blåse i hele den gjemte stikkontakta?
mandag 1. august 2011
lørdag 28. mai 2011
My pludrer om induksjonskomfyr.
I går kjøpte jeg meg min andre induksjonskomfyr. ( Jeg kaller det av og til induksjonsovn, men ovnen er jo egentlig stekovnen.)
OOOPS. Nå blir det pinlig klart at bildet der jeg steker pannekaker ved en gammeldags komfyr med plater er fem år gammelt. OK. Det kommer nytt når jeg har flyttet.
Jeg har ikke slitt ut en komfyr, men syntes det var greiere å selge forrige bolig med hvitevarer. Jammen fikk jeg ikke like godt tilbud tilbake fra han jeg selv kjøpte av, men jeg valgte likevel å kjøpe ny induksjonskomfyr, siden det stod keramisk ovn i leiligheten. Nå kjøpte jeg med brytere. Jeg vente meg aldri til å la fingrene bippe fram den aktuelle plata jeg skulle bruke på det elektroniske panelet. Både induksjonsovner og de med keramiske kokesoner har dette valget mellom panel og bryter, her er ingen forskjell.
TanteMy dreper myter om induksjonsplater:
1. Du trenger neppe bytte ut kjelene dine om du ikke er ihuga aluminiumselsker. Gjør sånn: Ta en magnet, for eksempel den kjøleskapsmagneten det står “Hilsen fra Koster” på. Sjekk om den fester seg under yndlingskjelen din. Gjør den det, kan du bruke den på induksjonsovnen. Fortsett gjennom kjeleparken din. Kanskje du må gi bort en kjele for å kunne kjøpe induksjonsovn, men da skal jeg vedde på at det er en dårlig kjele du bare er glad for å berike Fretexutsalget med.
2. Du blir ikke utsatt for stråling og maten blir det ikke heller.
3. Ingenting vil eksplodere, bortsett fra hvis du setter på en kjele full av fett og går fra den. Og det gjelder MINST i like stor grad om du gjør det på en gammeldags komfyr. ( Jeg sier minst fordi induksjonsovnen skrur seg av om ting blir for varmt. Men det fungerer nok bedre når du tørrkoker vann.)
4. Du kan vaske koketoppen som du vasker en kjøkkenbenk. (Nei, ikke en trehvit av det slaget som skal skures!) Den blir ikke varmere enn en benk det har stått en varm kjele på, og kjølner fort. Ingenting svir seg fast, men har du gått fra en skitten ovn og latt ting tøke fast, kan du måtte bruke skurekrem. Som det vil være om du gjør det med benken.
5. Induksjon er MER barnesikker, men alle må lære å bruke en komfyr.
6. Noen skal ha opplevd å få metallfolie til å bli varmt og varme opp smør ved å legge smørpakka på en plate hun slo på ved en feil. Det er vel mange ting som mer sannsynlig går feil på et kjøkken enn dette, for eksempel at en plastbolle tar fyr fordi noen skruer på feil plate på en vanlig ovn. Dette har ofte skjedd, men med langt mindre medieomtale enn den historien jeg mistenker å ha blitt plantet av en produsent med for stort lager av ikke-induksjon…
7. Maten blir ikke kald før servering. Dette vil riktignok skje hvis du skrur av plata som du er vant til for å utnytte ettervarmen. La plata stå på svakeste trinn til etternølerne har vasket hender og satt seg til bords. Dessuten kan du sette kjelen på bordet, (eller benken) mens dere spiser, og før neste servering saus eller suppe, bruker du et halvt minutt på å varme det opp til kokende ved hjelp av induksjonen.
8. Induksjonen har bare med kokesonen å gjøre. Stekeovnen er som andre stekeovner. Hvis søsteren din også har en kjempekjapp stekeovn i sin induksjonskomfyr, så er det fordi moderne teknologi gir kjappere stekeovner.
Hvis du leier eller låner en komfyr, kan du finne ut om det er keramisk eller induksjonstopp ved å sette på plata et øyeblikk uten kjele. Blir den rød og litt varm, er det keramikk. Induksjonsovnen blir ikke varm uten kjele. Men du vet: du ser det! De færreste klarer å holde en keramisk koketopp så rein som en induksjonstopp. Er det svidde ringer, er det keramikk.
Hvis du ikke er så distré at du glemmer at du har satt på vann til kok, trenger du ikke vannkoker. Det koker like fort opp på induksjonsovn i kjele som med vannkoker. Jeg har målt og tatt tida, bare for gøy.
Utfordringer:
Jeg savner en ting: Å ha noe stående på en rist over en ettervarm plate. Plata blir bare varm med en kjele på seg. Man må tenke nytt. Hev deigen over en kjele med litt vann som damper. Kjøp tekannevarmer med telys. Bruk brødrister med grillrist over til å tine rundstykker. Det siste er det tryggeste uansett.
En må ikke gå mer enn en meter fra ovnen de første gangene en lager mat, før en har fått den nye måten å jobbe på “i systemet”. ( Selv begynte jeg med å koke vann. Best å ta det pent…) Et tips: Å finne ut hvor raskt olje til steking blir varmt, slet jeg litt med, og tok i litt smør også. Det skal ikke store klatten smør til før en ser på smøret hvor varmt fettet er.
Du kan risikere at gjestene dine ikke tør hjelpe til på kjøkkenet fordi de er redde for teknologien. Men det kan like gjerne slå den andre veien. Sett de skeptiske til å kutte opp til salat eller brette servietter så lenge.
Plata er litt sårbar for brekkasje. Kjøp en plate som har minst tre lag. De finnes i ulike lag av herding. ( Ikke spør meg om detaljer her!) Og muligens lønner det seg å forsikre den noen år for en 4-500 kroner.
Jeg vet ikke om noen har regnet på om det du sparer i strøm er like mye som de ekstra pengene du må ut med. Kanskje ikke. Om vinteren skal jo rommet varmes opp likevel…
Nå? Fikk jeg deg til å ombestemme deg?
OOOPS. Nå blir det pinlig klart at bildet der jeg steker pannekaker ved en gammeldags komfyr med plater er fem år gammelt. OK. Det kommer nytt når jeg har flyttet.
Jeg har ikke slitt ut en komfyr, men syntes det var greiere å selge forrige bolig med hvitevarer. Jammen fikk jeg ikke like godt tilbud tilbake fra han jeg selv kjøpte av, men jeg valgte likevel å kjøpe ny induksjonskomfyr, siden det stod keramisk ovn i leiligheten. Nå kjøpte jeg med brytere. Jeg vente meg aldri til å la fingrene bippe fram den aktuelle plata jeg skulle bruke på det elektroniske panelet. Både induksjonsovner og de med keramiske kokesoner har dette valget mellom panel og bryter, her er ingen forskjell.
TanteMy dreper myter om induksjonsplater:
1. Du trenger neppe bytte ut kjelene dine om du ikke er ihuga aluminiumselsker. Gjør sånn: Ta en magnet, for eksempel den kjøleskapsmagneten det står “Hilsen fra Koster” på. Sjekk om den fester seg under yndlingskjelen din. Gjør den det, kan du bruke den på induksjonsovnen. Fortsett gjennom kjeleparken din. Kanskje du må gi bort en kjele for å kunne kjøpe induksjonsovn, men da skal jeg vedde på at det er en dårlig kjele du bare er glad for å berike Fretexutsalget med.
2. Du blir ikke utsatt for stråling og maten blir det ikke heller.
3. Ingenting vil eksplodere, bortsett fra hvis du setter på en kjele full av fett og går fra den. Og det gjelder MINST i like stor grad om du gjør det på en gammeldags komfyr. ( Jeg sier minst fordi induksjonsovnen skrur seg av om ting blir for varmt. Men det fungerer nok bedre når du tørrkoker vann.)
4. Du kan vaske koketoppen som du vasker en kjøkkenbenk. (Nei, ikke en trehvit av det slaget som skal skures!) Den blir ikke varmere enn en benk det har stått en varm kjele på, og kjølner fort. Ingenting svir seg fast, men har du gått fra en skitten ovn og latt ting tøke fast, kan du måtte bruke skurekrem. Som det vil være om du gjør det med benken.
5. Induksjon er MER barnesikker, men alle må lære å bruke en komfyr.
6. Noen skal ha opplevd å få metallfolie til å bli varmt og varme opp smør ved å legge smørpakka på en plate hun slo på ved en feil. Det er vel mange ting som mer sannsynlig går feil på et kjøkken enn dette, for eksempel at en plastbolle tar fyr fordi noen skruer på feil plate på en vanlig ovn. Dette har ofte skjedd, men med langt mindre medieomtale enn den historien jeg mistenker å ha blitt plantet av en produsent med for stort lager av ikke-induksjon…
7. Maten blir ikke kald før servering. Dette vil riktignok skje hvis du skrur av plata som du er vant til for å utnytte ettervarmen. La plata stå på svakeste trinn til etternølerne har vasket hender og satt seg til bords. Dessuten kan du sette kjelen på bordet, (eller benken) mens dere spiser, og før neste servering saus eller suppe, bruker du et halvt minutt på å varme det opp til kokende ved hjelp av induksjonen.
8. Induksjonen har bare med kokesonen å gjøre. Stekeovnen er som andre stekeovner. Hvis søsteren din også har en kjempekjapp stekeovn i sin induksjonskomfyr, så er det fordi moderne teknologi gir kjappere stekeovner.
Hvis du leier eller låner en komfyr, kan du finne ut om det er keramisk eller induksjonstopp ved å sette på plata et øyeblikk uten kjele. Blir den rød og litt varm, er det keramikk. Induksjonsovnen blir ikke varm uten kjele. Men du vet: du ser det! De færreste klarer å holde en keramisk koketopp så rein som en induksjonstopp. Er det svidde ringer, er det keramikk.
Hvis du ikke er så distré at du glemmer at du har satt på vann til kok, trenger du ikke vannkoker. Det koker like fort opp på induksjonsovn i kjele som med vannkoker. Jeg har målt og tatt tida, bare for gøy.
Utfordringer:
Jeg savner en ting: Å ha noe stående på en rist over en ettervarm plate. Plata blir bare varm med en kjele på seg. Man må tenke nytt. Hev deigen over en kjele med litt vann som damper. Kjøp tekannevarmer med telys. Bruk brødrister med grillrist over til å tine rundstykker. Det siste er det tryggeste uansett.
En må ikke gå mer enn en meter fra ovnen de første gangene en lager mat, før en har fått den nye måten å jobbe på “i systemet”. ( Selv begynte jeg med å koke vann. Best å ta det pent…) Et tips: Å finne ut hvor raskt olje til steking blir varmt, slet jeg litt med, og tok i litt smør også. Det skal ikke store klatten smør til før en ser på smøret hvor varmt fettet er.
Du kan risikere at gjestene dine ikke tør hjelpe til på kjøkkenet fordi de er redde for teknologien. Men det kan like gjerne slå den andre veien. Sett de skeptiske til å kutte opp til salat eller brette servietter så lenge.
Plata er litt sårbar for brekkasje. Kjøp en plate som har minst tre lag. De finnes i ulike lag av herding. ( Ikke spør meg om detaljer her!) Og muligens lønner det seg å forsikre den noen år for en 4-500 kroner.
Jeg vet ikke om noen har regnet på om det du sparer i strøm er like mye som de ekstra pengene du må ut med. Kanskje ikke. Om vinteren skal jo rommet varmes opp likevel…
Nå? Fikk jeg deg til å ombestemme deg?
torsdag 1. april 2010
Rydde og kaste.
Åh, alle disse rydd opp i ditt rot med et smil og bli lykkelig-bøkene... De sier mye bra, visst gjør de det. Men det er noe de sier som i hvert fall ikke stemmer på meg, for
klær jeg ikke har brukt siste året eller siste tre åra for den saks skyld, kan jeg godt komme til å bruke igjen, og det mye og lenge.
Jeg tror ikke det kommer av en krampaktig klamring til fortida, heller, som noen rydde-guruer påstår.
Nei saken er så enkel som at jeg beveger meg mellom to størrelser i klær, og dessuten hender det fornyelsen av utslitbare klær bestemmes av krefter utenfor meg selv, nemlig hva som er moderne og dermed å få tak uten besvær.
Jeg har jakker som passer til smale buksebein og andre som passer til vide. Noen som passer til farger som ikke finnes på moteskalaen, farger jeg så visst skal kaste meg over når de er å få.
For noen år siden kvittet jeg meg med jeg med 5 av de 7 kiloene jeg ikke bør ha av helsemessige og trivselsmessige grunner.(Jfr bildet til denne bloggen og forstå hvorfor det ikke byttes ut.) Planen var dessuten at jeg med et sunt spisemønster langsomt skulle si farvel til de to siste kiloene også, men jeg var allerede svært fornøyd. DA kastet jeg en del klær jeg nå om dagen gjerne skulle hatt tilgang til. Så de som sier at det er det å gjemme store klær som får en til å legge på seg, de har nok med litt for stor optimisme generalisert visse erfaringer.
Men de svarte tingene jeg kastet, da? Svart kler jeg ikke nemlig. Men så begynte jeg i kor der syngeklærne skulle være svarte. Ikke hadde jeg tenkt på og forestilt meg at det skulle bli så behov for begravelsestøy, heller... Så nå har jeg kjøpt nytt svart også.
Så her står jeg og svetter foran klesskapet. Minimalisme råder ikke deri. Hadde jeg enda hatt en stor bod som er tørr nok til langvarig oppbevaring av tøy. Masse tøy. Helst et walk-in closet.
Kaste og heller kjøpe nytt om jeg får bruk for noe av det?
Vel, ikke har jeg så mye penger at jeg bare kan fornye gardroben straks jeg mangler noe, og dessuten har jeg i likhet med mange på min alder såpass solid bakgrunn for egne meninger at jeg ikke uten videre ifører meg slikt konfeksjonsbransjen finner det for godt å tilby oss til enhver tid.
Her et år fant jeg endelig en uforet frakk i grov, deilig pustende bomull. ( Parkas nr 5, for dem som teller.) Men sant skal sies, jeg ser jo ut som et lite, vandrende enmannstelt i den. Et lykkelig, vandrende enmannstelt, skule jeg sagt, siden den er så deilig å ha på seg. Den andre beige parkasen min er vel nokså god å ha på seg den også, men ikke så god. Og litt slitt. Og den tredje beige parkasen er det ikke hette på, og så er den av viskose, så den kan jeg ikke gå i skauen med. Nei! Jeg kan ikke kaste den, heller, for den ser jeg tynnest ut i, nemlig... Og så kjøpte jeg den fordi jeg skulle kaste enmannsteltet. Som jeg likevel ikke vil skille meg av med.
En kan vel si at summen av mine tre beige parkaser er akkurat passe. Så da må jeg ha tre, da! Og så har jeg en blå, som er passe stor, med hette og ikke ser jeg så tykk ut i den heller. Selv om fargen er feil.
Det blir bare fire, det... Jeg blandet vel sammen med en av de brune anorakkene mine, eller kanskje jeg tenkte på den røde boblejakka.
Men jeg kastet en blå, nokså slitt duffel. Eh... skal nok kaste. Den ligger til modning sammen med den svarte dyneakka jeg ikke har brukt på fire år.
Kanskje jeg skulle legge det behagelige enmannsteltet av en parkas i sytøyet. Med ca fem års mellomrom får jeg tid til å sette meg ned og sy om noen av klærne mine. Men da tar jo sytøyet større plass, og så er jeg like langt...
klær jeg ikke har brukt siste året eller siste tre åra for den saks skyld, kan jeg godt komme til å bruke igjen, og det mye og lenge.
Jeg tror ikke det kommer av en krampaktig klamring til fortida, heller, som noen rydde-guruer påstår.
Nei saken er så enkel som at jeg beveger meg mellom to størrelser i klær, og dessuten hender det fornyelsen av utslitbare klær bestemmes av krefter utenfor meg selv, nemlig hva som er moderne og dermed å få tak uten besvær.
Jeg har jakker som passer til smale buksebein og andre som passer til vide. Noen som passer til farger som ikke finnes på moteskalaen, farger jeg så visst skal kaste meg over når de er å få.
For noen år siden kvittet jeg meg med jeg med 5 av de 7 kiloene jeg ikke bør ha av helsemessige og trivselsmessige grunner.(Jfr bildet til denne bloggen og forstå hvorfor det ikke byttes ut.) Planen var dessuten at jeg med et sunt spisemønster langsomt skulle si farvel til de to siste kiloene også, men jeg var allerede svært fornøyd. DA kastet jeg en del klær jeg nå om dagen gjerne skulle hatt tilgang til. Så de som sier at det er det å gjemme store klær som får en til å legge på seg, de har nok med litt for stor optimisme generalisert visse erfaringer.
Men de svarte tingene jeg kastet, da? Svart kler jeg ikke nemlig. Men så begynte jeg i kor der syngeklærne skulle være svarte. Ikke hadde jeg tenkt på og forestilt meg at det skulle bli så behov for begravelsestøy, heller... Så nå har jeg kjøpt nytt svart også.
Så her står jeg og svetter foran klesskapet. Minimalisme råder ikke deri. Hadde jeg enda hatt en stor bod som er tørr nok til langvarig oppbevaring av tøy. Masse tøy. Helst et walk-in closet.
Kaste og heller kjøpe nytt om jeg får bruk for noe av det?
Vel, ikke har jeg så mye penger at jeg bare kan fornye gardroben straks jeg mangler noe, og dessuten har jeg i likhet med mange på min alder såpass solid bakgrunn for egne meninger at jeg ikke uten videre ifører meg slikt konfeksjonsbransjen finner det for godt å tilby oss til enhver tid.
Her et år fant jeg endelig en uforet frakk i grov, deilig pustende bomull. ( Parkas nr 5, for dem som teller.) Men sant skal sies, jeg ser jo ut som et lite, vandrende enmannstelt i den. Et lykkelig, vandrende enmannstelt, skule jeg sagt, siden den er så deilig å ha på seg. Den andre beige parkasen min er vel nokså god å ha på seg den også, men ikke så god. Og litt slitt. Og den tredje beige parkasen er det ikke hette på, og så er den av viskose, så den kan jeg ikke gå i skauen med. Nei! Jeg kan ikke kaste den, heller, for den ser jeg tynnest ut i, nemlig... Og så kjøpte jeg den fordi jeg skulle kaste enmannsteltet. Som jeg likevel ikke vil skille meg av med.
En kan vel si at summen av mine tre beige parkaser er akkurat passe. Så da må jeg ha tre, da! Og så har jeg en blå, som er passe stor, med hette og ikke ser jeg så tykk ut i den heller. Selv om fargen er feil.
Det blir bare fire, det... Jeg blandet vel sammen med en av de brune anorakkene mine, eller kanskje jeg tenkte på den røde boblejakka.
Men jeg kastet en blå, nokså slitt duffel. Eh... skal nok kaste. Den ligger til modning sammen med den svarte dyneakka jeg ikke har brukt på fire år.
Kanskje jeg skulle legge det behagelige enmannsteltet av en parkas i sytøyet. Med ca fem års mellomrom får jeg tid til å sette meg ned og sy om noen av klærne mine. Men da tar jo sytøyet større plass, og så er jeg like langt...
tirsdag 9. februar 2010
Spelt. (Eller dinkel om du vil. )
Spelt er en opprinnelig vill hvetevariant som har blitt veldig populær i de siste årene.
Den inneholder en type gluten som oppfører seg annerledes i magen, lager ikke en fullt så ”seig klædd” (som man kaller det i Østfold) i magen. Dermed er den lettere fordøyelig. ( Men ikke godt nok for dem som har coeliaki.) Dessuten er det mer mineraler inni selve kornet, og ikke bare i skallet og rett under det. Og så inneholder det mer protein enn hvete.
Det er vanskeligere å dyrke, så det er dyrere enn vanlig hvete.
Ikke så rart det har blitt populært i en befolkning som alltid har råd til å betale litt ekstra for bedre kvalitet. Eller bare noe som er nytt og kult. Spelt fyller vel begge kriteriene.
Men stopp en hal.
Når du kjøper bakverk av spelt, så les på innholdsdeklarasjonen. Ofte har de tilsatt deigen hvetegluten eller andre ting for å bedre bakeevnen. Disse industrielle bakemaskinene er jo konstruert for å håndtere deig med mer gluten enn spelt. Seige ”klædder” med andre ord.
Men hva hjelper det å spise speltbakst da, om du likevel får en ”klædd” i magen?
Jo, du får kanskje litt mer protein. Men da får du faktisk mer ut av havre. Og når det gjelder mineraler, så er det også en fordel med havre, for med den blir brødet lysere og mindre ”grovt” selv om det er sammalt.
Og har du sjekket hvor stor spelt-andelen er i disse bakverkene? Sjekk på pakka.
Speltknekkebrød bakt av de store produsentene inneholder mye hvete. Bakeblandinger til spelt brød er heller ikke alltid bare spelt. Spelt er tross alt dyrt.
Det verste jeg har sett hittil er polarbrød type spelt: 4,4% spelt! Hva gir du meg? At det er lov?
Jeg har bakt med speltmel i mange år. Jeg var litt bekymret da jeg begynte, hva måtte jeg gjøre for at det skulle bli like enkelt som å bake med hvete? Svar: Ingen verdens ting! Jeg erstatter all hvete med samme antall kilo spelt og baker i vei. Det går så fint så.
Og etter en stund oppdaget jeg at jeg kunne bruke mye mer sammalt, egentlig bare sammalt fordi sammalt spelt har en lettere smak enn sammalt hvete.
Ok, OK, jeg tror sandkakaer kan smuldre enda mer og en pai vil muligens trekke seg litt mer sammen i paiskallet. Til gjengjeld vil en del småkaker lettere få den tilsiktede sprø og lette konsistensen.
Og smaken er veldig lik hvete, kanskje helt.
Så nå vet du det.
Den inneholder en type gluten som oppfører seg annerledes i magen, lager ikke en fullt så ”seig klædd” (som man kaller det i Østfold) i magen. Dermed er den lettere fordøyelig. ( Men ikke godt nok for dem som har coeliaki.) Dessuten er det mer mineraler inni selve kornet, og ikke bare i skallet og rett under det. Og så inneholder det mer protein enn hvete.
Det er vanskeligere å dyrke, så det er dyrere enn vanlig hvete.
Ikke så rart det har blitt populært i en befolkning som alltid har råd til å betale litt ekstra for bedre kvalitet. Eller bare noe som er nytt og kult. Spelt fyller vel begge kriteriene.
Men stopp en hal.
Når du kjøper bakverk av spelt, så les på innholdsdeklarasjonen. Ofte har de tilsatt deigen hvetegluten eller andre ting for å bedre bakeevnen. Disse industrielle bakemaskinene er jo konstruert for å håndtere deig med mer gluten enn spelt. Seige ”klædder” med andre ord.
Men hva hjelper det å spise speltbakst da, om du likevel får en ”klædd” i magen?
Jo, du får kanskje litt mer protein. Men da får du faktisk mer ut av havre. Og når det gjelder mineraler, så er det også en fordel med havre, for med den blir brødet lysere og mindre ”grovt” selv om det er sammalt.
Og har du sjekket hvor stor spelt-andelen er i disse bakverkene? Sjekk på pakka.
Speltknekkebrød bakt av de store produsentene inneholder mye hvete. Bakeblandinger til spelt brød er heller ikke alltid bare spelt. Spelt er tross alt dyrt.
Det verste jeg har sett hittil er polarbrød type spelt: 4,4% spelt! Hva gir du meg? At det er lov?
Jeg har bakt med speltmel i mange år. Jeg var litt bekymret da jeg begynte, hva måtte jeg gjøre for at det skulle bli like enkelt som å bake med hvete? Svar: Ingen verdens ting! Jeg erstatter all hvete med samme antall kilo spelt og baker i vei. Det går så fint så.
Og etter en stund oppdaget jeg at jeg kunne bruke mye mer sammalt, egentlig bare sammalt fordi sammalt spelt har en lettere smak enn sammalt hvete.
Ok, OK, jeg tror sandkakaer kan smuldre enda mer og en pai vil muligens trekke seg litt mer sammen i paiskallet. Til gjengjeld vil en del småkaker lettere få den tilsiktede sprø og lette konsistensen.
Og smaken er veldig lik hvete, kanskje helt.
Så nå vet du det.
tirsdag 24. november 2009
Gi bort en refleks-aksjonen
Jeg har kjøpt en ekstra refleks som jeg har i veska, slik at jeg kan gi en til en en som ikke har.
http://blogg.senson.no/2009/11/gi-bort-en-refleks/
Morten Rørik ( som jeg ikke kjenner) oppfordrer på bloggen sin til å ha refleks i bilen og gi bort til mørkkledde personer man heldigvis ikke har kjørt på.
Man skal så utfordre to andre bloggere til å gjøre det samme og blogge om det ( tror jeg han sa). Jeg går for frivillighet i antall og hvem, dere, men kom igjen!
Jeg mener vi ikke-bilister skal vise solidaritet med våre med-vandrere og ha en gi-bortrefleks vi og.
Åsså twitre http://twitter.com/mortenrovik
http://blogg.senson.no/2009/11/gi-bort-en-refleks/
Morten Rørik ( som jeg ikke kjenner) oppfordrer på bloggen sin til å ha refleks i bilen og gi bort til mørkkledde personer man heldigvis ikke har kjørt på.
Man skal så utfordre to andre bloggere til å gjøre det samme og blogge om det ( tror jeg han sa). Jeg går for frivillighet i antall og hvem, dere, men kom igjen!
Jeg mener vi ikke-bilister skal vise solidaritet med våre med-vandrere og ha en gi-bortrefleks vi og.
Åsså twitre http://twitter.com/mortenrovik
søndag 13. september 2009
Spotify lovlig gratis musikk fra nettet
Når noe er for godt til å være sant, så er det som oftest nettopp ikke sant. Men nå har jeg hatt gratisprogrammet til Spotify i mange uker, og jeg har ikke oppdaget noen annen dum ting enn de irriterende innslagene med reklame. Og siden jeg av og til ser på annet enn NRK på TV, så har jeg vent meg til at det kommer reklame ut av høytaleren innimellom. En liten ekstra motivasjon til å gå ut og vanne blomstene f.eks...
Men godene ved dette opplegget! Jeg kan hente fram akkurat hvilken musikk jeg vil. Eh... ikke Amtmandens døtre fra min ungdom.Ikke Beatles... Ja, faktisk, jeg fant ikke Beatles, i hvert fall lite. Og ikke alle Abbaene. Av og til må en søke på annet enn artisten, og vips, så hadde de lydsporet likevel.
Jeg har en litt sær interesse: Jeg liker å høre mange versjoner av samme melodien etter hverandre. Her er Spotify nesten perfekt. Jeg søker på "Unchained melody" (f. eks.) og opp kommer versjonene på rekke og rad. Av og til er det flere melodier med samme tittel, det kan bli en morsom ( eller irritrerende) overraskelse.
Spotify er supert for oss som har levd en stund. Vi kan finne den sangen vi gikk og gnåla på da vi fløy rundt i forelska-tåka i fjortenårsalderen, den første protestsangen som fenget oss eller en meget ung Björn Ulväeus som synger "green green grass of home" på svensk.
Nå er jeg inne på en svakhet v Spotify. Eller skulle jeg sagt: en avansert funksjon det hadde vært morsomt om de hadde. Hvis du kjenner en melodi på et språk, kan du ikke finne den på et annet språk om du ikke kjenner artisten. "Så Aillt e over no jenta mi" kommer ikke opp når du søker på "It's all over now baby blue". Jeg tror noen av dem som er glad for det ikke har hørt Alexandersen synge Dylan...
Nå er det grenser for hvor mange ganger man finner det meningsfylt å høre "Cadilac" med Hep Stars i en alder av 60 -, og man orker kanskje ikke høre HELE plata med Monkees man kommer over. Det er noe med musikksmaken som har endret seg. Det blir som at man ikke har lyst til å flytte tilbake til alle steder man har bodd, selv om man gjerne kjører innom og titter...
Det er ganske artig å komme over en anmeldelse av en ukjent plate og høre på den samtidig som man leser ferdig, fordi man har funnet den på på Spotify. Stein Torlief Bjella, for eksempel.
Jeg er mest opptatt av stemningen i musikken, så jeg har likt spillelister siden før jeg fikk til å lage det på PCen. Alt i 79,lagde jeg en kassett med triste sanger, og planen var å lage flere. Glad. Kjapp. Kjærlighets- trist. Kjærlighets- har-ikke-oppdaga-at-det-ikke-funka-musikk. (Også kalt Romantisk musikk.) Musikk til avslapping. Musikk til morgenbruk... Med det var mye jobb, og ble ikke noe av før jeg fikk CD-brenner. Så fikk jeg til å lage det på media player. Men her er det enda lettere. Det jeg savner er hovedmapper, sånn at jeg kan ha de jeg liker best letttilgjengelig og de jeg ikke hører så mye på "i skuffen" . Lesere som vet om det går an oppfordres til å fortelle om hvordan.
Enda en bra ting: Det er så ryddig i CD-hylla mi! Jeg henter heller CDen på Spotify og spiller den der.
Jeg glemte å si, for dem som ikke vet det, at en ledning mellom PC og forsterkeren koster under 100 kr. Jeg hadde en gammel skjøteledning for sånn ledning også, som jeg bruker når jeg bruker den bærbare i sofaen. Det finnes sikkert noen trådløse greier også, men jeg som ikke har barn eler hund greier fint å ha en ledning over golvet når jeg sitter i sofaen. Laptopens høytaler høres ut som når en mygg hoster nedi et melkespann og egner seg ikke for musikk.
Jeg lurer på om det er noe negativt med Spotify som jeg ikke har funnet ut enda? Kanskje et gratisprogram bare varer en kort stund? Ikke vet jeg. I mellomtida koser jeg meg i glad uvitenhet med nostalgi, tidligere uoppdaget musikk, Knerten på lydbok til barnebarna og - den nokså ryddige CD-hylla.
Men godene ved dette opplegget! Jeg kan hente fram akkurat hvilken musikk jeg vil. Eh... ikke Amtmandens døtre fra min ungdom.Ikke Beatles... Ja, faktisk, jeg fant ikke Beatles, i hvert fall lite. Og ikke alle Abbaene. Av og til må en søke på annet enn artisten, og vips, så hadde de lydsporet likevel.
Jeg har en litt sær interesse: Jeg liker å høre mange versjoner av samme melodien etter hverandre. Her er Spotify nesten perfekt. Jeg søker på "Unchained melody" (f. eks.) og opp kommer versjonene på rekke og rad. Av og til er det flere melodier med samme tittel, det kan bli en morsom ( eller irritrerende) overraskelse.
Spotify er supert for oss som har levd en stund. Vi kan finne den sangen vi gikk og gnåla på da vi fløy rundt i forelska-tåka i fjortenårsalderen, den første protestsangen som fenget oss eller en meget ung Björn Ulväeus som synger "green green grass of home" på svensk.
Nå er jeg inne på en svakhet v Spotify. Eller skulle jeg sagt: en avansert funksjon det hadde vært morsomt om de hadde. Hvis du kjenner en melodi på et språk, kan du ikke finne den på et annet språk om du ikke kjenner artisten. "Så Aillt e over no jenta mi" kommer ikke opp når du søker på "It's all over now baby blue". Jeg tror noen av dem som er glad for det ikke har hørt Alexandersen synge Dylan...
Nå er det grenser for hvor mange ganger man finner det meningsfylt å høre "Cadilac" med Hep Stars i en alder av 60 -, og man orker kanskje ikke høre HELE plata med Monkees man kommer over. Det er noe med musikksmaken som har endret seg. Det blir som at man ikke har lyst til å flytte tilbake til alle steder man har bodd, selv om man gjerne kjører innom og titter...
Det er ganske artig å komme over en anmeldelse av en ukjent plate og høre på den samtidig som man leser ferdig, fordi man har funnet den på på Spotify. Stein Torlief Bjella, for eksempel.
Jeg er mest opptatt av stemningen i musikken, så jeg har likt spillelister siden før jeg fikk til å lage det på PCen. Alt i 79,lagde jeg en kassett med triste sanger, og planen var å lage flere. Glad. Kjapp. Kjærlighets- trist. Kjærlighets- har-ikke-oppdaga-at-det-ikke-funka-musikk. (Også kalt Romantisk musikk.) Musikk til avslapping. Musikk til morgenbruk... Med det var mye jobb, og ble ikke noe av før jeg fikk CD-brenner. Så fikk jeg til å lage det på media player. Men her er det enda lettere. Det jeg savner er hovedmapper, sånn at jeg kan ha de jeg liker best letttilgjengelig og de jeg ikke hører så mye på "i skuffen" . Lesere som vet om det går an oppfordres til å fortelle om hvordan.
Enda en bra ting: Det er så ryddig i CD-hylla mi! Jeg henter heller CDen på Spotify og spiller den der.
Jeg glemte å si, for dem som ikke vet det, at en ledning mellom PC og forsterkeren koster under 100 kr. Jeg hadde en gammel skjøteledning for sånn ledning også, som jeg bruker når jeg bruker den bærbare i sofaen. Det finnes sikkert noen trådløse greier også, men jeg som ikke har barn eler hund greier fint å ha en ledning over golvet når jeg sitter i sofaen. Laptopens høytaler høres ut som når en mygg hoster nedi et melkespann og egner seg ikke for musikk.
Jeg lurer på om det er noe negativt med Spotify som jeg ikke har funnet ut enda? Kanskje et gratisprogram bare varer en kort stund? Ikke vet jeg. I mellomtida koser jeg meg i glad uvitenhet med nostalgi, tidligere uoppdaget musikk, Knerten på lydbok til barnebarna og - den nokså ryddige CD-hylla.
fredag 7. august 2009
Druer og epler inkognito
I dagligvarebutikken står det liter- og kilopris ved siden av stykkprisen, og det er forbudt å ha bilde av en sitron på noen som bare inneholder kunstig sitronsmak. Opplysning er ikke bare for dem som har krefter eller forstand til å lese innholddeklarasjoner og regne i hodet.
Men hvorfor er det lov å skrive på en drikk med store bokstaver: "Blåbær- og bringebærdrikk" når viktigste hovedingrediens er eplesaft? Andre ganger det det druer de har tilsatt sånn i hemmelighet.
For folk som meg, som er litt allergisk for epler og bare spiser det i små mengder, kan man komme til å kjøpe noe udrikkelig om man har to minutter på sju-elleve før bussen går og ikke har tid til å finlese innholdsdeklarasjonen før etterpå.
Er jeg den eneste som føler meg lurt når jeg kjøper rimelig eplejuice med litt annen tilsetning og det står noe annet med store bokstavber på boksen?
Men hvorfor er det lov å skrive på en drikk med store bokstaver: "Blåbær- og bringebærdrikk" når viktigste hovedingrediens er eplesaft? Andre ganger det det druer de har tilsatt sånn i hemmelighet.
For folk som meg, som er litt allergisk for epler og bare spiser det i små mengder, kan man komme til å kjøpe noe udrikkelig om man har to minutter på sju-elleve før bussen går og ikke har tid til å finlese innholdsdeklarasjonen før etterpå.
Er jeg den eneste som føler meg lurt når jeg kjøper rimelig eplejuice med litt annen tilsetning og det står noe annet med store bokstavber på boksen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)