Rydde og kaste.

Åh, alle disse rydd opp i ditt rot med et smil og bli lykkelig-bøkene... De sier mye bra, visst gjør de det. Men det er noe de sier som i hvert fall ikke stemmer på meg, for
klær jeg ikke har brukt siste året eller siste tre åra for den saks skyld, kan jeg godt komme til å bruke igjen, og det mye og lenge.

Jeg tror ikke det kommer av en krampaktig klamring til fortida, heller, som noen rydde-guruer påstår.

Nei saken er så enkel som at jeg beveger meg mellom to størrelser i klær, og dessuten hender det fornyelsen av utslitbare klær bestemmes av krefter utenfor meg selv, nemlig hva som er moderne og dermed å få tak uten besvær.

Jeg har jakker som passer til smale buksebein og andre som passer til vide. Noen som passer til farger som ikke finnes på moteskalaen, farger jeg så visst skal kaste meg over når de er å få.

For noen år siden kvittet jeg meg med jeg med 5 av de 7 kiloene jeg ikke bør ha av helsemessige og trivselsmessige grunner.(Jfr bildet til denne bloggen og forstå hvorfor det ikke byttes ut.) Planen var dessuten at jeg med et sunt spisemønster langsomt skulle si farvel til de to siste kiloene også, men jeg var allerede svært fornøyd. DA kastet jeg en del klær jeg nå om dagen gjerne skulle hatt tilgang til. Så de som sier at det er det å gjemme store klær som får en til å legge på seg, de har nok med litt for stor optimisme generalisert visse erfaringer.

Men de svarte tingene jeg kastet, da? Svart kler jeg ikke nemlig. Men så begynte jeg i kor der syngeklærne skulle være svarte. Ikke hadde jeg tenkt på og forestilt meg at det skulle bli så behov for begravelsestøy, heller... Så nå har jeg kjøpt nytt svart også.
Så her står jeg og svetter foran klesskapet. Minimalisme råder ikke deri. Hadde jeg enda hatt en stor bod som er tørr nok til langvarig oppbevaring av tøy. Masse tøy. Helst et walk-in closet.

Kaste og heller kjøpe nytt om jeg får bruk for noe av det?
Vel, ikke har jeg så mye penger at jeg bare kan fornye gardroben straks jeg mangler noe, og dessuten har jeg i likhet med mange på min alder såpass solid bakgrunn for egne meninger at jeg ikke uten videre ifører meg slikt konfeksjonsbransjen finner det for godt å tilby oss til enhver tid.

Her et år fant jeg endelig en uforet frakk i grov, deilig pustende bomull. ( Parkas nr 5, for dem som teller.) Men sant skal sies, jeg ser jo ut som et lite, vandrende enmannstelt i den. Et lykkelig, vandrende enmannstelt, skule jeg sagt, siden den er så deilig å ha på seg. Den andre beige parkasen min er vel nokså god å ha på seg den også, men ikke så god. Og litt slitt. Og den tredje beige parkasen er det ikke hette på, og så er den av viskose, så den kan jeg ikke gå i skauen med. Nei! Jeg kan ikke kaste den, heller, for den ser jeg tynnest ut i, nemlig... Og så kjøpte jeg den fordi jeg skulle kaste enmannsteltet. Som jeg likevel ikke vil skille meg av med.
En kan vel si at summen av mine tre beige parkaser er akkurat passe. Så da må jeg ha tre, da! Og så har jeg en blå, som er passe stor, med hette og ikke ser jeg så tykk ut i den heller. Selv om fargen er feil.

Det blir bare fire, det... Jeg blandet vel sammen med en av de brune anorakkene mine, eller kanskje jeg tenkte på den røde boblejakka.

Men jeg kastet en blå, nokså slitt duffel. Eh... skal nok kaste. Den ligger til modning sammen med den svarte dyneakka jeg ikke har brukt på fire år.

Kanskje jeg skulle legge det behagelige enmannsteltet av en parkas i sytøyet. Med ca fem års mellomrom får jeg tid til å sette meg ned og sy om noen av klærne mine. Men da tar jo sytøyet større plass, og så er jeg like langt...

Spelt. (Eller dinkel om du vil. )

Spelt er en opprinnelig vill hvetevariant som har blitt veldig populær i de siste årene.

Den inneholder en type gluten som oppfører seg annerledes i magen, lager ikke en fullt så ”seig klædd” (som man kaller det i Østfold) i magen. Dermed er den lettere fordøyelig. ( Men ikke godt nok for dem som har coeliaki.) Dessuten er det mer mineraler inni selve kornet, og ikke bare i skallet og rett under det. Og så inneholder det mer protein enn hvete.

Det er vanskeligere å dyrke, så det er dyrere enn vanlig hvete.

Ikke så rart det har blitt populært i en befolkning som alltid har råd til å betale litt ekstra for bedre kvalitet. Eller bare noe som er nytt og kult. Spelt fyller vel begge kriteriene.

Men stopp en hal.
Når du kjøper bakverk av spelt, så les på innholdsdeklarasjonen. Ofte har de tilsatt deigen hvetegluten eller andre ting for å bedre bakeevnen. Disse industrielle bakemaskinene er jo konstruert for å håndtere deig med mer gluten enn spelt. Seige ”klædder” med andre ord.

Men hva hjelper det å spise speltbakst da, om du likevel får en ”klædd” i magen?

Jo, du får kanskje litt mer protein. Men da får du faktisk mer ut av havre. Og når det gjelder mineraler, så er det også en fordel med havre, for med den blir brødet lysere og mindre ”grovt” selv om det er sammalt.

Og har du sjekket hvor stor spelt-andelen er i disse bakverkene? Sjekk på pakka.
Speltknekkebrød bakt av de store produsentene inneholder mye hvete. Bakeblandinger til spelt brød er heller ikke alltid bare spelt. Spelt er tross alt dyrt.
Det verste jeg har sett hittil er polarbrød type spelt: 4,4% spelt! Hva gir du meg? At det er lov?

Jeg har bakt med speltmel i mange år. Jeg var litt bekymret da jeg begynte, hva måtte jeg gjøre for at det skulle bli like enkelt som å bake med hvete? Svar: Ingen verdens ting! Jeg erstatter all hvete med samme antall kilo spelt og baker i vei. Det går så fint så.
Og etter en stund oppdaget jeg at jeg kunne bruke mye mer sammalt, egentlig bare sammalt fordi sammalt spelt har en lettere smak enn sammalt hvete.

Ok, OK, jeg tror sandkakaer kan smuldre enda mer og en pai vil muligens trekke seg litt mer sammen i paiskallet. Til gjengjeld vil en del småkaker lettere få den tilsiktede sprø og lette konsistensen.

Og smaken er veldig lik hvete, kanskje helt.

Så nå vet du det.

Gi bort en refleks-aksjonen

Jeg har kjøpt en ekstra refleks som jeg har i veska, slik at jeg kan gi en til en en som ikke har.
http://blogg.senson.no/2009/11/gi-bort-en-refleks/

Morten Rørik ( som jeg ikke kjenner) oppfordrer på bloggen sin til å ha refleks i bilen og gi bort til mørkkledde personer man heldigvis ikke har kjørt på.
Man skal så utfordre to andre bloggere til å gjøre det samme og blogge om det ( tror jeg han sa). Jeg går for frivillighet i antall og hvem, dere, men kom igjen!

Jeg mener vi ikke-bilister skal vise solidaritet med våre med-vandrere og ha en gi-bortrefleks vi og.

Åsså twitre http://twitter.com/mortenrovik

Spotify lovlig gratis musikk fra nettet

Når noe er for godt til å være sant, så er det som oftest nettopp ikke sant. Men nå har jeg hatt gratisprogrammet til Spotify i mange uker, og jeg har ikke oppdaget noen annen dum ting enn de irriterende innslagene med reklame. Og siden jeg av og til ser på annet enn NRK på TV, så har jeg vent meg til at det kommer reklame ut av høytaleren innimellom. En liten ekstra motivasjon til å gå ut og vanne blomstene f.eks...

Men godene ved dette opplegget! Jeg kan hente fram akkurat hvilken musikk jeg vil. Eh... ikke Amtmandens døtre fra min ungdom.Ikke Beatles... Ja, faktisk, jeg fant ikke Beatles, i hvert fall lite. Og ikke alle Abbaene. Av og til må en søke på annet enn artisten, og vips, så hadde de lydsporet likevel.

Jeg har en litt sær interesse: Jeg liker å høre mange versjoner av samme melodien etter hverandre. Her er Spotify nesten perfekt. Jeg søker på "Unchained melody" (f. eks.) og opp kommer versjonene på rekke og rad. Av og til er det flere melodier med samme tittel, det kan bli en morsom ( eller irritrerende) overraskelse.

Spotify er supert for oss som har levd en stund. Vi kan finne den sangen vi gikk og gnåla på da vi fløy rundt i forelska-tåka i fjortenårsalderen, den første protestsangen som fenget oss eller en meget ung Björn Ulväeus som synger "green green grass of home" på svensk.

Nå er jeg inne på en svakhet v Spotify. Eller skulle jeg sagt: en avansert funksjon det hadde vært morsomt om de hadde. Hvis du kjenner en melodi på et språk, kan du ikke finne den på et annet språk om du ikke kjenner artisten. "Så Aillt e over no jenta mi" kommer ikke opp når du søker på "It's all over now baby blue". Jeg tror noen av dem som er glad for det ikke har hørt Alexandersen synge Dylan...

Nå er det grenser for hvor mange ganger man finner det meningsfylt å høre "Cadilac" med Hep Stars i en alder av 60 -, og man orker kanskje ikke høre HELE plata med Monkees man kommer over. Det er noe med musikksmaken som har endret seg. Det blir som at man ikke har lyst til å flytte tilbake til alle steder man har bodd, selv om man gjerne kjører innom og titter...

Det er ganske artig å komme over en anmeldelse av en ukjent plate og høre på den samtidig som man leser ferdig, fordi man har funnet den på på Spotify. Stein Torlief Bjella, for eksempel.

Jeg er mest opptatt av stemningen i musikken, så jeg har likt spillelister siden før jeg fikk til å lage det på PCen. Alt i 79,lagde jeg en kassett med triste sanger, og planen var å lage flere. Glad. Kjapp. Kjærlighets- trist. Kjærlighets- har-ikke-oppdaga-at-det-ikke-funka-musikk. (Også kalt Romantisk musikk.) Musikk til avslapping. Musikk til morgenbruk... Med det var mye jobb, og ble ikke noe av før jeg fikk CD-brenner. Så fikk jeg til å lage det på media player. Men her er det enda lettere. Det jeg savner er hovedmapper, sånn at jeg kan ha de jeg liker best letttilgjengelig og de jeg ikke hører så mye på "i skuffen" . Lesere som vet om det går an oppfordres til å fortelle om hvordan.

Enda en bra ting: Det er så ryddig i CD-hylla mi! Jeg henter heller CDen på Spotify og spiller den der.

Jeg glemte å si, for dem som ikke vet det, at en ledning mellom PC og forsterkeren koster under 100 kr. Jeg hadde en gammel skjøteledning for sånn ledning også, som jeg bruker når jeg bruker den bærbare i sofaen. Det finnes sikkert noen trådløse greier også, men jeg som ikke har barn eler hund greier fint å ha en ledning over golvet når jeg sitter i sofaen. Laptopens høytaler høres ut som når en mygg hoster nedi et melkespann og egner seg ikke for musikk.

Jeg lurer på om det er noe negativt med Spotify som jeg ikke har funnet ut enda? Kanskje et gratisprogram bare varer en kort stund? Ikke vet jeg. I mellomtida koser jeg meg i glad uvitenhet med nostalgi, tidligere uoppdaget musikk, Knerten på lydbok til barnebarna og - den nokså ryddige CD-hylla.

Druer og epler inkognito

I dagligvarebutikken står det liter- og kilopris ved siden av stykkprisen, og det er forbudt å ha bilde av en sitron på noen som bare inneholder kunstig sitronsmak. Opplysning er ikke bare for dem som har krefter eller forstand til å lese innholddeklarasjoner og regne i hodet.

Men hvorfor er det lov å skrive på en drikk med store bokstaver: "Blåbær- og bringebærdrikk" når viktigste hovedingrediens er eplesaft? Andre ganger det det druer de har tilsatt sånn i hemmelighet.

For folk som meg, som er litt allergisk for epler og bare spiser det i små mengder, kan man komme til å kjøpe noe udrikkelig om man har to minutter på sju-elleve før bussen går og ikke har tid til å finlese innholdsdeklarasjonen før etterpå.

Er jeg den eneste som føler meg lurt når jeg kjøper rimelig eplejuice med litt annen tilsetning og det står noe annet med store bokstavber på boksen?

Pinlig om kvinner på visning

Jeg var sinna i går. Kvinner dårlige på å gå på visning, liksom... Jeg har selv kjøpt og solgt i nær fortid og er for tiden en som konsulteres når nær slektning skal kjøpe.

Men så viser det seg altså at eiendomsmeglerne , og de ser jo dette, sier at det ER faktisk sånn. Kvinner fascineres av pene detaljer som det tar noen ti-tusen å rette opp. Omtrent samme beløpet som er slingringsmonnet på budrunden.

Det de ikke sier noe om, er at det like mye er en alders-tendens. Par over 60 er ikke lette å lure og gir en god dag i en lekker tapet mens unge par er like lette å lure begge to, om de ikke har med - FAR eller svigerFAR, sier de. (Så litt tendensiøst er det likevel.)

Og noen må jo la seg lure. Hvorfor leier folk ellers dyre designsofaer og plasserer i stua før visningen? Og jeg ble jo selv av megler-Tommyen min bedt om å strippe stua for de fleste pyntegjenstander og fjerne tannbørsten fra badet. Sette skittentøykurven i bua til naboen, gjorde jeg og mye mer. For at det skulle se finere ut. Jeg hadde ikke lyst, men Tommy sa at når alle andre gjør det, ser det veldig rotete og lite innbydende ut hos de som ikke gjør det. (Samma prinsippet som å barbere leggene, med andre ord.)

Tror folk at i denne leiligheten trenger man ikke skittentøykurv? Eller at man får sofaen med på kjøpet? De færreste gjør vel det. Men det er altså folk som ikke sorterer mellom å-så-koselig-følelsen og det å finne ut at her kommer det med det første ikke noen dyre vedlikeholds- eller renovasjonsutgifter som i prinsippet forhøyer kjøpesummen kraftig.

Det er sagt mye om harselering med kvinner i forhold til denne saken. Men det er vel ti reiser verre at eiendomsbransjen så bevisst legger opp til at vi skal lures. For det gjør de jo når "vanlig rent og ryddig" ikke duger for en visning.

Men kanskje denne debatten gjør at man setter fokus på lureriet? - Når vi damer bare har rast fra oss på våre medsøstres vegne.

Aass er best

Nei, dette er ikke et krampe-værra-Drammenser-stunt!

Jeg har testa Aass lettøl mot Hansa. Hansa var på boks, det er hva man pleier å få, Aass var på flaske. Jeg merka glasset i bunnen, snurra på dem og lokte øynene i tillegg. Men fikk for meg at jeg visste hva som var Hansa, og måtte innrømme at det glasset smakte best. Litt friskere. Så titta jeg i bunnen. Aass, stod det!

Jeg pleier å kjøpe Hansa fordi jeg liker bedre å slepe på bokser. Men nå vet jeg ikke.

En tilhørende anekdote:
For litt siden var det en fest på Aass der man skulle svømme i øl. Tror de innviet noe nybygg. De brukte vrakøl, men hvordan skulle de være sikker på at ingen ville finne på å drikke av ølet likevel? Et lyst hode kom med løsningen: De slo i en halv Ringnes!