Kredittkort.

Jeg har et kredittkort. Det er greit å ha når man ikke bor sammen med noen som har penger i et knipetak.

Da den eneste dagen det passet å dra til byen med veslejenta og kjøpe klær var to dager før lønning. Når noe plutselig hadde skjedd, og det var lite penger på kontoen. Når jeg har overført penger til brukskontoen, og så har det skjedd noe kluss i nettbanken. ( Eller jeg må ha glemt å bekrefte.) Og der står man. Eller hvis en tuller med koden og det vanlige kortet blir spist av nettbanken. Da har du penger.

Men jeg betaler alltid hele beløpet inn igjen når jeg får penger på konto. Ringer opp banken og spør: Hvor mye må jeg sette inn i dag for at det skal stå i null. Går ikke inn på sånne avbetalingsgreier som banken automatisk legger opp til. DET er fal’, det!

Og gjør en sånn, er det ikke så interessant hvor høy renta er. Det er mer hva det koster å disponere penger en dag eller tre når kontoen er tom, og det er ikke mange kronene. Muligens tilsvarende en kopp kaffe. Gjør du sånn, trenger du aldri å vurdere å klippe i stykker kredittkortet ditt.

Men hvorfor har banken gjort det så tungvindt å betale tilbake med en gang? Man må stå lenge i kø og høre på fæl muzakk før man kommer fram, og det er ingen info om dette i de kjekke brosjyrene man får.