Gå ned i vekt, eller slanke seg som det så politisk ukorrekt heter

Jeg slanker meg om dagen.
Det er nå hva handler om da, uansett om en prater om å tenke seg slank, få opp forbrenninga eller ned kaloriene eller FullFedon eller Vekk med bukfettet.

Saken er at jeg veier for mye. For mye i forhold til å bruke en del klær, i forhold til å ikke få diabetes en gang i framtida, i forhold til å framstå som penere eller kanskje til og med litt mer sosialt vellykka.

For et par år siden, gikk jeg på Tenk deg slank med Sigurd Stubsjøen. Jeg fikk det gratis mot at Sigurd fikk positiv omtale i et ukeblad – eller Damemagasin, som de helst ser seg omtalt som. Veldig bra kurs, tror det er det beste jeg har prøvd, men det fungerer ikke uten oppfølging, - (eller ”Ettervern” som vi sykepleier kaller det med et låneord fra psykiatrien. )

Nå finnes det ikke Tenk deg slank i Drammen, men jeg har begynt på noe som skal være litt tilsvarende: Problemet sitter mellom øra.

For jeg VET jo alt hvordan jeg skal spise. Virkelig, folkens, jeg vet at valnøtter har flere kalorier og mindre proteiner enn peanøtter, men da må ikke peanøttene være salte, for saltet gjør at du spiser mer. At riskaker har kjappe karbohydrater, selv om de er kalorifattige. At havregrøt med soyaflak og litt solsikkefrø er ypperlig frokost. Og går du på Kjøkkenhelter og leser om fiskesuppa mi… DEN er sunn, den. Fedonsunn, kalorisunn, og lett å lage av ting man lett kan sørge for å ha et lager av i fryseren. Såpass mye kan jeg. ( Og eplesuppa også!)

Men likevel kan jeg komme til å stappe i meg dum mat som kroppen min ikke har godt av og som egentlig ikke er særlig godt en gang. Fordi jeg er frustrert. Fordi jeg er sint. Fordi jeg har et tomrom å fylle.
Du veit…

Da må en ta tak i ”Det Emosjonelle”.

Men i virkeligheten er alltid det som hjelper på de kursene at en treffer ”De Andre” hver onsdag og da snakker man om Hvordan Det Går. Og da er det innmari flaut å ikke ha gått ned og ikke ha fått til noen lure ting. På dette kurset veier vi oss hver gang, om vi ikke protesterer. Forrige gang, hos Sigurd, skulle jeg bli kledd opp og fotografert av Tara. Sosialt press er fellesnevneren.

Nå har jeg gått ned to kilo på fire uker. Ikke veldig mye, men det går rette veien.

3 lure ting jeg gjør:
1 Spiser alltid frokost. ( Havregrøt, se over)
2 Spiser alltid lunsj. Hvis ikke, spiser man alltid som en gal om kvelden.
3 Beveger meg i 20 minutter før frokost så mye at pulsen øker.
4 Spiser ikke godter, kaker eller dessert.

Æh, nå ble det fire! Men nr 4 er en selvfølge, vel…

Hva 3 angår, så er ikke det lett i en travel hverdag, eller når det er så glatt og fullt av issvuller som i Drammen.
Jeg har en ergometersykkel for de dagene da jeg ikke får gått tur ute med kjapp musikk på MP3-en. (Morgentur er for øvrig avhengighetsskapende.) Men så er det ikke alltid jeg har tid til de 20 minuttene. Da hopper jeg. Det funker sånn: Går opp på treningssykkelen og ser på klokka. Hører kanskje på nyhetene. Men så: Må ha mat rett etter treninga. Ellers får du tap av muskel masse, og det trenger du ikke ha MS for å burde unngå. Jeg løper bort til komfyren. Hopper 20 ganger opp og ned. Finner fram kjele, havregryn, soyaflak og linfrø. Hopper 20 ganger. Tar i vann og salt, setter på plata. Hopper 20 ganger. ( Har du ikke induksjonsovn, må du nok løpe bort til ergometeren og ta et par minutter der.) Når grøten koker opp, senk plata og gå bort og sykle igjen. Det går også an å smårydde, finne fram ting du skal ha med deg ut av huset, bare du stopper ofte nok og hopper. Viktig å være obs her!
Jo dårligere kondis, jo mindre må du hoppe før du får opp pulsen. ( Endelig er det vi sløvingene som blir kreditert. Jess!)
Hvis det bor noen under deg, kan du jo gå opp og ned på en lav krakk. Ørlitegrann mer plundrete, men det går, bodde i 2. etasje før og har prøvd det.

For å øke det sosiale presset, skal jeg legge inn en kommentar om hvordan det går med vekta. Eller om jeg snart kan bruke de buksene som er en størrelse mindre.