Så du den halsprompen!

Interne uttrykk kan være mektige saker. Det kan få en stakkars inngifta eller besøkende til å føle seg helt på sidelinja, eller det kan skape eller bekrefte felles bånd. Det er litt beslektet med lik humor, og forutsetter muligens også det siste.

Jeg tror faktisk at om man kan le av de samme tingene, så betyr det at viktige deler av hjernen er organisert såpass likt at man lettere forstår hverandre også ellers.

Tittelutsagnet stammer fra min yngste datter. Hun var vel kanskje tre år og hadde nettopp utført et glansnummer av en lykkelig brusrap.
Hun var for øvrig god på det der med å lage ord på den tida: ”Kykeliky sa ……. kykeliky kråka! ”( helt korrekt sitert:” tyttelity” og ”tlåte”, tror jeg)
Disse er jo søte og lette å gjenfortelle i festelig lag. Og neppe særlig morsomme uten for den engre familie. Jeg skal komme med noen flere morsomme fra familielivet til slutt som de som orker å lese så langt kan kose seg med.

Nå vil jeg først nevne mer interne uttrykkene som setter de utenforstående helt utenfor. Mange familier har dem. Når man i vår familie sier. ”Alt under kontroll!” , så betyr det for eksempel det motsatte. Men for å knekke koden, må man vite at broren min for 40 år siden dro fra nøkkelknippet til hybelen i Oslo, med nevnte utsagn som avskjedsrop til mutteren.

Og i min svigerfamilie var ”Sett smultringfatet her” en kompliment til kokka og var en melding om at det ble servert noe riktig godt, og sitat fra en fordums oldtante Thea. Da var det samtidig slik at når man med stor innlevelse kunne be om en nær plassering av et ingenlunde tilstedeværende smultringfat, så var man MED og INNAFOR. Noe å benytte seg av i integrering av innvandrere?

Nå har jeg et barnebarn, og det har gitt et godt tilskudd til sitatbunken, og det er nok dette som huskes best.
”Funke ikke hælig” sa hun, og det sier vi alle nå, når noe ikke fungerer noe særlig. Og så serverer vi nystekt ”vaff”.
”Mormor, var du der da apene ble til mennesker” spurte hun en gang da hun hadde oppdaget at mormor hadde vært her på jorda uhorvelig mye lenger enn henne.
Selvsikker er hun også: ”Mamma, det heter ”Herrigud”, ikke ”Herregud”. Da ville det jo vært som om Gud var ”herr Gud”, da!
Og i jula en gang hadde hun lekt med Jesusbarnet i en julekrybbe, og så var det blitt borte. Så kommer hun gledestrålende. ”Jeg har funnet Jesus!”

Påskeharen finnes ikke, sa Barnebarnet. Hvorfor sier du det? lurte mammaen. "Mamma da, harer finnes jo ikke på ordentlig..."

Og så var det samme Barn og Mamma som holdt på å pynte fin sjokoladeklake med kvinnetegn på til 8. mars. Mammaen mistet vel noe på golvet eller hva det nå var, og utbrøt: ”Det er nok ikke min dag i dag”. ”Men det ER det, mamma”, sier Barnet. ”For du er jo dame og jente!”

Barnet hadde vist LP basilikumen og spinaten hun og mammaen hadde sådd. LP fant litt av solsikkefrøene til chinchillaen Yoda og spurte hva som ville skje om man sådde dem. "Da ville Yoda blitt lei seg!"

Men Barnets Mamma, da, hun har jo sagt så veldig mye rart, tenksom og verbalt sterk som hun var og er. Og alt da temmelig bokstavelig: ”Er det SANT at du kan se med øra, mamma?”
Hun hadde en liten venninne med Downs syndrom: ”Synes du det er leit at du er mongo?” spurte hun henne en dag med stemmen breddfull av medlidenhet.

Og hvorfor er det så morsomt at da hun våknet om natta, så sa hun: ”Mamman min vol æl du hen” at uttrykket fortsatt brukes 25 år senere? Er det et forsøk på å holde fast tida lite grann?

Min eks pleier å bruke ”Edgar” som benevnelse på medtrafikanter og muligens andre også. Min første PC fikk også navnet Edgar, enda da var jeg allerede skilt fra barnas far. Men kanskje savnet jeg litt humoren hans. I alle fall er ”Edgar” et internt kallenavn som er lett å bruke i vår familie.
Noen ganger skvetter en litt når en kommer på at ikke alle vet at den lille brikka en bruker for å få kode til nettbanken heter ”kladeis”. Og at man ikke kan bestille ”en firkant med appelsinsmak” i kiosken.

Hm. Ved sykepleierskolen var det en kiosk, og han som hadde den het ”Bu-Ulf”. Dvs., det het han jo ikke, kom jeg på en gang jeg faktisk sa, ”Du, Bu-Ulf..?” Heldigvis tror jeg ikke han hørte det, for han lød jo ikke det navnet. Min yngste datter kalte mannaen i kiosken sin for ”dåttelimannen”, og egentlig må jo det være et hyggelig kallenavn?

Etter at jeg flyttet til Drammen ble jeg kalt innbygger nr ”seks-10-tusen” i familien, siden det ble gjort stas på meg av ordføreren ved denne anledning grunnet mitt bidrag til folketallet. Men dette må jeg passe meg for ikke å skrive på twitter og her, for det reagerer google eller andre søkermotorer på, nemlig.

En intern som virkelig kan få en besøkende eller inngiftet til å lure, er om noen av mine barn sier: ”Hurra!” Da sier jeg: ”Hysj, unge, ikke noe hurra!”, som tante Sofie i Kardemommeby. Men det betyr: ”Ja, hurra!”

Hvorfor sånn et gedigent blogginnlegg om intern familiehumor, da? Det funker vel ikke hærlig? Men siden kommentatorene til bloggen min i hovedsak er familiemedlemmer, så tar jeg sjansen. Og så kan vi jo henvise våre venner til denne posten for kjapp innføring.