Gåte: Hvordan spiser man en elefant?
Svar: En skive om gangen.
Jeg har tidligere snakket om TB3 og TB1, ( Ta Bare 3 ting / 1 ting)
( se 1. mai 2007)
Dette er redningen for oss som synes at det å sette opp en prioriteringsliste er den aller største utfordringen ved hele ryddinga. Og dermed kommer vi ikke i gang.
Ofte oppdager jeg forresten at jeg slett ikke trenger å spise hele elefanten. Mye kan kastes rett i søpla, og jeg klan klappe meg fornøyd på magen, helt passe mett.
Kelner! Jeg tror jeg kan ta en liten skive av elefanten i boden til dessert!
lørdag 19. juli 2008
søndag 6. juli 2008
Systemer
Jeg tusler rundt og pakker sammen de siste restene av min datters flyttelass. Mange av de tingene som ble igjen til slutt, er av det man kan trenge først. På esken med de tingene som ikke har mer til felles enn at de kan være utrolig nyttige den første dagen i en ny leilighet, fester jeg ei liste med oversikt over hva som er oppi. Med kopi som ligger nedi. Maren vil nok sette pris på det. Hun er også sånn som liker systemer.
Hvor godt det vil fungere, avhenger av om esken på et tidlig tidspunkt faller i hendene på en som ikke forstår systemer, ja i så liten grad at vedkommende ikke ser at det er et system. ”Om det stod noe utenpå esken? Ja, det gjorde kanskje det?” ”Hvor den er hen nå? Nei, den står vel et sted innerst i boden, kanskje? ”
Ubehjelpelighet er greit. Det forstår vi oss på alle sammen. Noen av oss har det i forhold til datamaskiner, noen i forhold til småbarn og noen i forhold til bilkjøring. F. eks. Det er ofte bare å overføre følelsen, og man greier å opparbeide en viss forståelse.
Men jeg hevder at vi som liker systemer blir også oftere møtt med aggresjon fra andre. OK, vi har folk som er aggressive på data også. Men småbarn eller bilkjøring, f. eks, det innser de fleste at det har noe for seg at noen skjønner seg på. OK, hvis vi system-freaker insisterte på at andre skulle gå inn og sette seg inn i systemet vårt, det kan jeg forstå man kan bli sur av. Men poenget er jo bare: La meg få ha systemet mitt i fred!
Men det er jo så mye jobb, sier de: Nei. Den største jobben er å passe på at noen av
systemvegrerne ikke får tak i esken, også den tida det tar å forklare at det ikke er noen jobb. Dette er et lite forsøk på å få sagt det en gang for alle.
Men ellers går det av seg selv. Nå har jeg altså puttet ting nedi en eske og tatt meg jobben med å notere etter hvert. Jeg trenger ikke tenke etter, for jeg har flyttet…
la meg se… 13 ganger som etablert voksen, 5 ganger som ungdom, (men sikkert like mange ganger innefor samme hybelhus) og 7 ganger som barn. Jeg vet hva man står og savner desperat.
Nei, jeg har ikke gått rundt og hentet fram dorull og gummistrikker osv, jeg har bare samlet de tingene jeg fant av nyttige ting og lagt dem i en liten eske.
Så får vi bare håpe ingen som ikke liker systemer bevisst saboterer det hele eller blir grinete fordi de ikke forstår vitsen.
Skjøteledning, gaffatape, søplebrett, vaskeklut, vannkoker og bærehansker osv. Sånne ting. Og routeren som ble igjen når ekstra datautstyr var pakket ned. For når det pakkes opp, så er routeren allerede der. Hurra!
Hvor godt det vil fungere, avhenger av om esken på et tidlig tidspunkt faller i hendene på en som ikke forstår systemer, ja i så liten grad at vedkommende ikke ser at det er et system. ”Om det stod noe utenpå esken? Ja, det gjorde kanskje det?” ”Hvor den er hen nå? Nei, den står vel et sted innerst i boden, kanskje? ”
Ubehjelpelighet er greit. Det forstår vi oss på alle sammen. Noen av oss har det i forhold til datamaskiner, noen i forhold til småbarn og noen i forhold til bilkjøring. F. eks. Det er ofte bare å overføre følelsen, og man greier å opparbeide en viss forståelse.
Men jeg hevder at vi som liker systemer blir også oftere møtt med aggresjon fra andre. OK, vi har folk som er aggressive på data også. Men småbarn eller bilkjøring, f. eks, det innser de fleste at det har noe for seg at noen skjønner seg på. OK, hvis vi system-freaker insisterte på at andre skulle gå inn og sette seg inn i systemet vårt, det kan jeg forstå man kan bli sur av. Men poenget er jo bare: La meg få ha systemet mitt i fred!
Men det er jo så mye jobb, sier de: Nei. Den største jobben er å passe på at noen av
systemvegrerne ikke får tak i esken, også den tida det tar å forklare at det ikke er noen jobb. Dette er et lite forsøk på å få sagt det en gang for alle.
Men ellers går det av seg selv. Nå har jeg altså puttet ting nedi en eske og tatt meg jobben med å notere etter hvert. Jeg trenger ikke tenke etter, for jeg har flyttet…
la meg se… 13 ganger som etablert voksen, 5 ganger som ungdom, (men sikkert like mange ganger innefor samme hybelhus) og 7 ganger som barn. Jeg vet hva man står og savner desperat.
Nei, jeg har ikke gått rundt og hentet fram dorull og gummistrikker osv, jeg har bare samlet de tingene jeg fant av nyttige ting og lagt dem i en liten eske.
Så får vi bare håpe ingen som ikke liker systemer bevisst saboterer det hele eller blir grinete fordi de ikke forstår vitsen.
Skjøteledning, gaffatape, søplebrett, vaskeklut, vannkoker og bærehansker osv. Sånne ting. Og routeren som ble igjen når ekstra datautstyr var pakket ned. For når det pakkes opp, så er routeren allerede der. Hurra!
Abonner på:
Innlegg (Atom)