Så du den halsprompen!

Interne uttrykk kan være mektige saker. Det kan få en stakkars inngifta eller besøkende til å føle seg helt på sidelinja, eller det kan skape eller bekrefte felles bånd. Det er litt beslektet med lik humor, og forutsetter muligens også det siste.

Jeg tror faktisk at om man kan le av de samme tingene, så betyr det at viktige deler av hjernen er organisert såpass likt at man lettere forstår hverandre også ellers.

Tittelutsagnet stammer fra min yngste datter. Hun var vel kanskje tre år og hadde nettopp utført et glansnummer av en lykkelig brusrap.
Hun var for øvrig god på det der med å lage ord på den tida: ”Kykeliky sa ……. kykeliky kråka! ”( helt korrekt sitert:” tyttelity” og ”tlåte”, tror jeg)
Disse er jo søte og lette å gjenfortelle i festelig lag. Og neppe særlig morsomme uten for den engre familie. Jeg skal komme med noen flere morsomme fra familielivet til slutt som de som orker å lese så langt kan kose seg med.

Nå vil jeg først nevne mer interne uttrykkene som setter de utenforstående helt utenfor. Mange familier har dem. Når man i vår familie sier. ”Alt under kontroll!” , så betyr det for eksempel det motsatte. Men for å knekke koden, må man vite at broren min for 40 år siden dro fra nøkkelknippet til hybelen i Oslo, med nevnte utsagn som avskjedsrop til mutteren.

Og i min svigerfamilie var ”Sett smultringfatet her” en kompliment til kokka og var en melding om at det ble servert noe riktig godt, og sitat fra en fordums oldtante Thea. Da var det samtidig slik at når man med stor innlevelse kunne be om en nær plassering av et ingenlunde tilstedeværende smultringfat, så var man MED og INNAFOR. Noe å benytte seg av i integrering av innvandrere?

Nå har jeg et barnebarn, og det har gitt et godt tilskudd til sitatbunken, og det er nok dette som huskes best.
”Funke ikke hælig” sa hun, og det sier vi alle nå, når noe ikke fungerer noe særlig. Og så serverer vi nystekt ”vaff”.
”Mormor, var du der da apene ble til mennesker” spurte hun en gang da hun hadde oppdaget at mormor hadde vært her på jorda uhorvelig mye lenger enn henne.
Selvsikker er hun også: ”Mamma, det heter ”Herrigud”, ikke ”Herregud”. Da ville det jo vært som om Gud var ”herr Gud”, da!
Og i jula en gang hadde hun lekt med Jesusbarnet i en julekrybbe, og så var det blitt borte. Så kommer hun gledestrålende. ”Jeg har funnet Jesus!”

Påskeharen finnes ikke, sa Barnebarnet. Hvorfor sier du det? lurte mammaen. "Mamma da, harer finnes jo ikke på ordentlig..."

Og så var det samme Barn og Mamma som holdt på å pynte fin sjokoladeklake med kvinnetegn på til 8. mars. Mammaen mistet vel noe på golvet eller hva det nå var, og utbrøt: ”Det er nok ikke min dag i dag”. ”Men det ER det, mamma”, sier Barnet. ”For du er jo dame og jente!”

Barnet hadde vist LP basilikumen og spinaten hun og mammaen hadde sådd. LP fant litt av solsikkefrøene til chinchillaen Yoda og spurte hva som ville skje om man sådde dem. "Da ville Yoda blitt lei seg!"

Men Barnets Mamma, da, hun har jo sagt så veldig mye rart, tenksom og verbalt sterk som hun var og er. Og alt da temmelig bokstavelig: ”Er det SANT at du kan se med øra, mamma?”
Hun hadde en liten venninne med Downs syndrom: ”Synes du det er leit at du er mongo?” spurte hun henne en dag med stemmen breddfull av medlidenhet.

Og hvorfor er det så morsomt at da hun våknet om natta, så sa hun: ”Mamman min vol æl du hen” at uttrykket fortsatt brukes 25 år senere? Er det et forsøk på å holde fast tida lite grann?

Min eks pleier å bruke ”Edgar” som benevnelse på medtrafikanter og muligens andre også. Min første PC fikk også navnet Edgar, enda da var jeg allerede skilt fra barnas far. Men kanskje savnet jeg litt humoren hans. I alle fall er ”Edgar” et internt kallenavn som er lett å bruke i vår familie.
Noen ganger skvetter en litt når en kommer på at ikke alle vet at den lille brikka en bruker for å få kode til nettbanken heter ”kladeis”. Og at man ikke kan bestille ”en firkant med appelsinsmak” i kiosken.

Hm. Ved sykepleierskolen var det en kiosk, og han som hadde den het ”Bu-Ulf”. Dvs., det het han jo ikke, kom jeg på en gang jeg faktisk sa, ”Du, Bu-Ulf..?” Heldigvis tror jeg ikke han hørte det, for han lød jo ikke det navnet. Min yngste datter kalte mannaen i kiosken sin for ”dåttelimannen”, og egentlig må jo det være et hyggelig kallenavn?

Etter at jeg flyttet til Drammen ble jeg kalt innbygger nr ”seks-10-tusen” i familien, siden det ble gjort stas på meg av ordføreren ved denne anledning grunnet mitt bidrag til folketallet. Men dette må jeg passe meg for ikke å skrive på twitter og her, for det reagerer google eller andre søkermotorer på, nemlig.

En intern som virkelig kan få en besøkende eller inngiftet til å lure, er om noen av mine barn sier: ”Hurra!” Da sier jeg: ”Hysj, unge, ikke noe hurra!”, som tante Sofie i Kardemommeby. Men det betyr: ”Ja, hurra!”

Hvorfor sånn et gedigent blogginnlegg om intern familiehumor, da? Det funker vel ikke hærlig? Men siden kommentatorene til bloggen min i hovedsak er familiemedlemmer, så tar jeg sjansen. Og så kan vi jo henvise våre venner til denne posten for kjapp innføring.

Som i smått, så i stort.

Da jeg flyttet hit jeg bor nå for drøyt et år siden, var jeg på den nærmeste butikken for elektriske artikler og kjøpte diverse større saker, kombiskap, komfyr, oppvaskmaskin, støvsuger. De overtalte meg til å ta en litt dyrere støvsuger enn den jeg hadde sett meg ut, og den var slett ikke så bra som den jeg så på, viser det seg. Jeg tror de ville bli kvitt et produkt og tenkte- muligens korrekt- at når noen bruker tusener på en gang, så er det lett å overtale dem til å gå opp noen få hundrelapper på et mindre produkt.
Jeg kjøpte likevel vaskemaskin av dem litt etter, under sterk tvil, og bare fordi det var de som hadde det merket jeg ønsket meg. Da var det også noen opplysninger jeg burde fått, forresten. Så har jeg vært innom og sett på TV en del ganger, men endte opp med å slepe med meg et fra andre sida av byen. Jeg får meg ikke til å stole på de folka igjen... Flere av dem er ikke veldig hjelpsomme når man spør, heller.

Her om dagen skulle jeg ha noe småtteri på møbelknottnivå. Jeg prøvde meg på en møbelbutikk jeg alltid har sett på som litt snuskete. Billigkjede. Men, kjære, vene, knotter er knotter… Men gutten i butikken var vennlig og hjelpsom og stod på hodet i en kontorskuff for å se om han fant det jeg så etter, og som de egentlig hadde sluttet å føre. Nei, han fant det ikke. Men likevel… Nå skal jeg kjøpe meg nytt garderobe¬skap, og plutselig er den butikken på lista over dem jeg vurderer å handle hos.

For det er ikke bare butikkjeden, men folka som jobber der. Akkurat som det ikke bare er den velrenommerte skolen, men akkurat den læreren ungen din får. Ikke bare sykehuset, men akkurat din lege. Alle jobber innenfor et system, og systemet kan lage rammer og betingelser som både kan støtte opp eller gjøre at det butter. Men enda er ikke folka vi møter roboter, og vi merker om de gidder å anstrenge seg.
Hva er det min tidligere kollega pleide å si med et glimt i øyet når noen var sløve: ”Jeg aner ikke, jeg bare jobber her, jeg.”

Jeg nappet øyenbrynene mine hos en frisør her en dag. Greit nok, kanskje, men jeg skjønte fort at jeg ikke skulle begynne å klippe meg der. Om du ikke får skikkelig behandling når du kommer med småpengene dine, så gidder du ikke å komme den dagen du kommer med struttende pengekort og skal ha klipp og striper.