Kortere melding om å montere nye bokhyller.

Jeg kjøpte nye bokhyller i juli. Hemnes fra IKEA om noen lurer. Å skru sammen hyllene gikk greit nok for seg, takket være en praktisk søster, en elektrisk drill og litt pågangsmot. Nåja. En list kom bak fram og den bærende midthylla på den ene kom opp ned. Oppdaget det etter at bakplata var spikret på med mange små spikere. Etter å ha samlet mot og kraft ei uke, fikk jeg snudd den. Men det er sånt en må regne med.

Så stod de der, sånn litt skjevt opp mot veggen. Under hver fot var det et hjul å vri på så høyden kunne reguleres. Jeg skrudde og skrudde. Stadig skjevere stod de. Søster kom til og siktet mens jeg skrudde, og de ble litt bedre. Kanskje. Bak den midterste hylla stod ei stikkontakt. DER hadde vi synderen. Den dyttet liksom den midterste hylla framover.

Elektriker! Jeg må vente til elektrikeren kommer, han kan ta vekk hele stikkontakta, og dermed blir alt helt bra.

I ukene jeg ventet på elektrikeren ryddet jeg inn i garderobeskapet, kjøpte og hengte opp gardiner og ikke minst: lot være å gjøre flytteting. Gulvet var dekket av pappesker og grønne kiwinylonnett med litteratur, og den hjemmekoselige følelsen i stua mi innfant seg ingen lunne.

Høsten hilste på med skarp luft og mindre veranda-med-utsikt-til-elva-idyll og økende ønske om en hyggelig stue, og en dag kom Elektrikeren. Han satte opp kontakter på kjøkkenet, men da han skulle fjerne stikkontakta ved bokhylla påkalte han min oppmerksomhet. «Du sa denne stod i veien for bokhylla, men den bygger jo mindre enn lista.» Min stolthet over å forstå ordet «bygge» kunne ikke kompensere for det pinlige i å måtte gi Elektrikeren helt rett. Jeg så det jo selv: stikkontakta stakk ikke så langt ut fra veggen som lista nedenfor. ( Det er det «bygge betyr» dere som ikke vet det).

Hvorfor hadde jeg trodd stikkontakta var synderen? Jeg er redd det er et av de livets mysterier som man aldri får vite, i likhet med hvordan humla kan fly og hvorfor menn ikke liker å legge ned ringen på dolokket. Hvis da ikke nevropsykologen min har svaret.

Om perioden med verandasitting, lesing og andre ikke-flytte-inn-ting hadde roet nervesystemet med tilhørende retningssans så mye at transmittorsubstansene hadde fått samlet nok mannskap til en skikkelig dugnad igjen eller om det var behovet for å vise Elektrikeren at her var jenta si som ikke var noen «hjelp-en-mann-må-redde-meg»-blondine, skal være usagt, men mens Elektrikeren festet de to siste firepunktskontaktene i stua, greide jeg å vatre og skru og få hyllene til å stå som de skulle, og det eneste som gjenstod før jeg kunne finne igjen «84 Charing Cross Road», «Emma» av Jane Austen og alle de andre bøkene jeg gjerne skulle visst hvor befant seg, var å skru hylla fant til veggen.


«Å skru hylla fast til veggen», det høres så uskyldig ut. Som du bare tar den elektriske skrutrekkeren din og finner de 6 skruene som IKEA kaller «av den typen som best passer med materialet i veggen der møblet skal stå» Eller noe sånt. Og så skrur du dem i. Gjennom hullene i bakveggen på hylla. Not.

Dere vet det er noe som heter gipsplater? Det er en billig og på mange måter grei måte å kle innervegger på. Men det er ikke så lett å få ting til å sitte fast i dem. Men dette er altså jenta si som ikke bare vet hva «bygge» betyr. Hun har et større utvalg av skruer til slikt bruk.

Er det som skal sitte fast ikke særlig tungt, lager man bare et hull med skrutrekkeren og banker inn en liten plastplugg. Og så bruker man en vanlig skrue. Veldig greit, men bokhyller er særlig tungt. Da kan man bruke Mollyskruer. Da må du lage enda større hull i veggen og dessuten huske å gå ut og vaske av deg gipsen som kommer ut, for ikke å få utslett. Så dytter eller slår du lett så du får inn pluggen og setter inn skruen og skrur.

Det er ikke meningen at pluggen skal skru seg innover i gipsen til hullet i veggen er på størrelse med en femtiøre. Så jeg hoppet over det man etterpå skal gjøre med skruen, klatret ned fra krakken (ikke dytt til bokhylla nå, så utysket detter ned og HVOR har jeg lagt pakka med de der grå plastpluggene man kan skru inn med den elektriske skru-trekkeren?) og tok en kopp sterk Kee Mun te.

Hullet med Mollyskruen kunne ikke brukes til noe som helst, men den andre siden av bokhylla fikk jeg da festet på et vis. Men skruen skulle gjennom ei list bak på bokhylla med ferdig borede hull, deretter gjennom den påspikrede huntonittplata - uten hull, hvordan forklarer dere det, IKEA? - og så inn i veggen. Jeg tror jeg traff pluggen med skruen. Jeg ønsker å se det slik. Den befant seg bak bokhylla hvor ingen kan se, så jeg blir ikke konfrontert med det om så ikke er tilfelle, med mindre bokhylla detter ned. På hyllesiden med den ulykksalige Mollyskruen festet jeg hylla med en grå nylonstropp, standard IKEA barnesikring og plastplugg.. Ikke vakkert, ikke solid, men bedre enn ingenting.

Fredagskvelden senker seg over heimen og tomme bokhyller gaper fortsatt mot meg, en forhåpentligvis noen lunne sikret, to usikrede. Jeg har ikke nerver til mer i dag, bokstavelig talt.

Kanskje Claes Ohlson på Gulskogen har noen metallbeslag som kan festes til veggen rett over bokhylla med sånne grå plastplugger man skruer i, og ned i hylla med treskruer. Så kan jeg male dem hvite så det ikke synes så godt? Her nede fra 155cms høyde vet jeg ikke hvor mye snekkerkyndige besøkende på pluss/minus 187 cm vil se av toppen av bokhylla mi. Og kanskje de ikke ser så nøye etter en gang.

Og hvor stor er sannsynligheten for at denne kategori besøkende i det hele tatt dukker opp? Hadde det vært et tilstrekkelig antall snekkerkyndige personer som frekventerte heimen, så hadde jeg vel kanskje kunnet tillate meg en total ignorans om Mollyskruer og alle hennes søstre.

Jeg kjenner at det hadde vært litt godt.

Tenk nytt i heimen.

For noen år siden leste jeg om noen som hadde finserviset i en rullekasse under senga. Jammen hvorfor ikke? Hvis du har servise du bruker fire ganger i året, kan du vel trekke ut kassa da. Det er jo lokk på slike kasser. I glasskapet i stua kan man jo heller ha pene ting man vil vise fram. Og litt servise.

Nå har jeg flyttet inn i nyinnkjøpt leilighet og prøver å tenke nytt. Jeg har et digert klesskap. Der kan jeg faktisk ha en del glass og annet, og så har jeg noen få i stua. Mer enn to gjester til middag har jeg kanskje to ganger i året.

For knapt fire år siden planla jeg hele stuas møblering omkring PCen. Stor og tung dominerte den en hel vegg ved kjøkkenet, men nokså snart ble laptopper så billige at det ikke gjorde noe at de hadde begrenset levetid i forhold til stasjonær PC. Ommøblering. Nå har jeg ( se nedenfor om Cloffice) alle papirene i en krok i entreen, mens jeg sitter ved PCen der det måtte passe til en hver tid. Veldig greit.

Jeg hadde ikke TV da jeg flyttet inn, skulle etter hvert kjøpe, men så kom 22.07 og jeg måtte se mer på TV enn jeg brukte, og da ble det gjennom Internett. Det var jo veldig greit! Nå bruker vel jeg muligens blikket noe annerledes enn mange. I hvert fall liker jeg godt å ha skjermen nær meg, men ikke så stor. Hva skal jeg med enda en skjerm? Etter i noen uker å ha sett på TV i godstolen, sofaen, på kjøkkenet, soverommet og terrassen (øretlf!), føltes det veldig begrensende å skulle binde meg til et eneste sted der jeg kunne se TV. Ikke å kunne ta med Dagsrevyen ut på kjøkkenet mens jeg kuttet grønnsaker? Tungvint.

Nei, den kvikke unge mannen på Elkjøp kunne bare beklage. Det fantes ikke noen dings man kunne kjøpe for å se TV gjennom PCen uten Internett. Lang skjøteledning til Altiboxen så jeg kunne flytte med meg rundt en liten TV, det gikk an. Men jeg kan visst kjøpe meg mulighet så jeg også kan se tv2 gjennom Internett. Jo, jo, gjennom Altiboxen som jeg betaler for gjennom husleia kan jeg få inn mange andre kanaler, men det eneste jeg ser på i andre kanaler er en film dann og vann. Da kan jeg heller kjøpe en DVD i blant, da. Skal jeg måtte bruke tusenlapper på et apparat som lar meg se på kanaler jeg ikke interesserer meg for bare fordi det er så ergerlig å betale for dem uten å bruke dem?

Nå lurer jeg på hva annet jeg har av løsninger i huset som jeg ikke har tenkt over om jeg burde omprioritere.

Cloffice!

Ordet er ikke funnet opp av meg, men er ganske nytt. Det betyr kontor i et kott. Og nå har jeg fått mitt! Jeg har flyttet inn i en leilighet der entreen hadde en liten lomme mellom to vegger. Den hadde ikke dør, det var vel en alkove. Bortsett fra at man med alkove tenker på noe som har plass til ei seng. Så ikke. Den var 90 cm bred og ca 1,6 m dyp.

Kott, tenkte My. Bod, hurra, bare et forheng og så…. Men det var ganske bra med boder i leiligheten, og da skyvedørsgarderoben på soverommet var på plass og vinterveden fortsatt et fenomen man ikke orket å tenke på enda, hadde drømmen om et cloffice modnet betraktelig og My var klar.

…?

Neida, neida, jeg har skyvedørsgarderobe i entreen også, så både klær og støvsuger hadde et hjem allerede.

Jeg hadde ingen planer om å sitte der inni kottet og betale regninger, blogge eller Skrive På Boken. Men et sted må jo alt være. Alle permer og papirer, de stadig mer fulle innkurvene med sitt skremmende og noe uoversiktlige innhold…, skriveren og oppslagstavle med pennekopp, kalender, klokke og et sted å legge mobilen og henge veska.

En snill og hjelpsom nabo har latt seg overtale(?) til å hjelpe meg å sette opp hyller på bakveggen. Diverse små kommoder fra mitt forrige hjem, slett ikke anskaffet for å fungere sammen, holder oversikten over det meste. Kanskje har det vært cloffice der før, for det var en firedobbel stikkontakt der. Greit til lampe, skriver og ting som skal lades.

Opprinnelig skulle et skatoll stått innerst. Det var 2-.3 cm smalere enn bakveggen. Men da vi bar det inn, ble jeg konfrontert med fenomenet Sokkel Som Buer Utover. Drittsokkel! Det ser ut til at noen vil være snille å kjøre skatollet tilbake til Syltegeek. Nå står det i entreen der det etter hvert skal settes opp et figuravslørende entrespeil. Den tid den sorg.

Nå har jeg sortert viskelær en ukes tid (begrepet viskelær inkluderer i denne sammen-hengen binders, tegnestifter, penner, kort sagt kontorrekvisita.) En småskuff til ting som brukes ofte, en til ting som brukes sjelden og en med påfyll, der de andre sju viskelærene og lignende gjenstander kan ligge, det må bli bra.

Det er til og med veggplass til Mikael Wieheplakaten jeg rasket med meg på vei fra hans konsert på Hellviktangen sommeren 2005. Ingenting slår vel en selvplukket plakat med spor etter stifter og regn. Det regnet veldig på den konsert… Nei, det får det evt blogges om en annen gang.

Jeg får føye til at jeg har små-kontorer litt her og der. En boks på kjøkkenet og et pennal i veska og det blir nok en liten kurv når jeg vet hvor jeg sitter mest med PC-en i stua. Men med en base, har en et sted der alt er og hvor en kan sortere ting når disse andre enhetene renner over.

Så nå må jeg snart ha en annen unnskyldning om jeg mister oversikten over papirene mine.

Det gjelder både i smått.

Nå blåser det litt. Vindharpa singler lett og prøvende, som om hun vet at jeg ikke har fått snakket med de nye naboene enda om de kan høre henne og om det er uvelkomment. Lufta inne sirkulerer litt og kanskje orker jeg gjøre litt mer i dag.

I dag som jeg har ordnet så mye, skrudd i skruer og funnet tilhørighetssted for så mange av mine duppeditter. Fått vasket det store golvteppet, for noe skal den trykkende heten få gjøre nytte for seg. Men det synes ikke at jeg har gjort noe særlig.

De nye bokhyllene mine står der, fortsatt uvatret og ikke tatt i bruk. Dermed er golvet fullt av bokesker og hyllene uten det hjemmekoselige preget bøker gir. Hvorfor går jeg ikke i gang? Jo: bak hylla ligger ei stikkontakt, og når jeg får budsendt en elektriker, må den midtre delen kunne trekkes fram så han kan få senket kontakten så den kan brukes.

Fellesferien er over, og hva med å ringe den der elektrikeren, da? Men så er det det forsmedelige med å oppdage rett etter at elektrikeren har vært der at man skulle ha hatt en topunkts spotlampe i taket over clofficet (nei det vet jeg) eller en dobbelt stikkontakt som skulle vært byttet til firedobbel. Og har jeg oversikt over kjøkkenet? Burde vente til jeg har bodd meg litt inn. Det er bare det at jeg jo ikke får bodd meg inn så lenge stua er full av esker.

En sang kommer meg i hu: «There’s a hole in that bucket, dear Henry, dear Henry…»

Nå flyttet jeg på en eske og en stikkontakt til kom til syne. Kanskje jeg kan blåse i hele den gjemte stikkontakta?

My pludrer om induksjonskomfyr.

I går kjøpte jeg meg min andre induksjonskomfyr. ( Jeg kaller det av og til induksjonsovn, men ovnen er jo egentlig stekovnen.)
OOOPS. Nå blir det pinlig klart at bildet der jeg steker pannekaker ved en gammeldags komfyr med plater er fem år gammelt. OK. Det kommer nytt når jeg har flyttet.

Jeg har ikke slitt ut en komfyr, men syntes det var greiere å selge forrige bolig med hvitevarer. Jammen fikk jeg ikke like godt tilbud tilbake fra han jeg selv kjøpte av, men jeg valgte likevel å kjøpe ny induksjonskomfyr, siden det stod keramisk ovn i leiligheten. Nå kjøpte jeg med brytere. Jeg vente meg aldri til å la fingrene bippe fram den aktuelle plata jeg skulle bruke på det elektroniske panelet. Både induksjonsovner og de med keramiske kokesoner har dette valget mellom panel og bryter, her er ingen forskjell.

TanteMy dreper myter om induksjonsplater:
1. Du trenger neppe bytte ut kjelene dine om du ikke er ihuga aluminiumselsker. Gjør sånn: Ta en magnet, for eksempel den kjøleskapsmagneten det står “Hilsen fra Koster” på. Sjekk om den fester seg under yndlingskjelen din. Gjør den det, kan du bruke den på induksjonsovnen. Fortsett gjennom kjeleparken din. Kanskje du må gi bort en kjele for å kunne kjøpe induksjonsovn, men da skal jeg vedde på at det er en dårlig kjele du bare er glad for å berike Fretexutsalget med.

2. Du blir ikke utsatt for stråling og maten blir det ikke heller.

3. Ingenting vil eksplodere, bortsett fra hvis du setter på en kjele full av fett og går fra den. Og det gjelder MINST i like stor grad om du gjør det på en gammeldags komfyr. ( Jeg sier minst fordi induksjonsovnen skrur seg av om ting blir for varmt. Men det fungerer nok bedre når du tørrkoker vann.)

4. Du kan vaske koketoppen som du vasker en kjøkkenbenk. (Nei, ikke en trehvit av det slaget som skal skures!) Den blir ikke varmere enn en benk det har stått en varm kjele på, og kjølner fort. Ingenting svir seg fast, men har du gått fra en skitten ovn og latt ting tøke fast, kan du måtte bruke skurekrem. Som det vil være om du gjør det med benken.

5. Induksjon er MER barnesikker, men alle må lære å bruke en komfyr.

6. Noen skal ha opplevd å få metallfolie til å bli varmt og varme opp smør ved å legge smørpakka på en plate hun slo på ved en feil. Det er vel mange ting som mer sannsynlig går feil på et kjøkken enn dette, for eksempel at en plastbolle tar fyr fordi noen skruer på feil plate på en vanlig ovn. Dette har ofte skjedd, men med langt mindre medieomtale enn den historien jeg mistenker å ha blitt plantet av en produsent med for stort lager av ikke-induksjon…

7. Maten blir ikke kald før servering. Dette vil riktignok skje hvis du skrur av plata som du er vant til for å utnytte ettervarmen. La plata stå på svakeste trinn til etternølerne har vasket hender og satt seg til bords. Dessuten kan du sette kjelen på bordet, (eller benken) mens dere spiser, og før neste servering saus eller suppe, bruker du et halvt minutt på å varme det opp til kokende ved hjelp av induksjonen.

8. Induksjonen har bare med kokesonen å gjøre. Stekeovnen er som andre stekeovner. Hvis søsteren din også har en kjempekjapp stekeovn i sin induksjonskomfyr, så er det fordi moderne teknologi gir kjappere stekeovner.
Hvis du leier eller låner en komfyr, kan du finne ut om det er keramisk eller induksjonstopp ved å sette på plata et øyeblikk uten kjele. Blir den rød og litt varm, er det keramikk. Induksjonsovnen blir ikke varm uten kjele. Men du vet: du ser det! De færreste klarer å holde en keramisk koketopp så rein som en induksjonstopp. Er det svidde ringer, er det keramikk.

Hvis du ikke er så distré at du glemmer at du har satt på vann til kok, trenger du ikke vannkoker. Det koker like fort opp på induksjonsovn i kjele som med vannkoker. Jeg har målt og tatt tida, bare for gøy.

Utfordringer:
Jeg savner en ting: Å ha noe stående på en rist over en ettervarm plate. Plata blir bare varm med en kjele på seg. Man må tenke nytt. Hev deigen over en kjele med litt vann som damper. Kjøp tekannevarmer med telys. Bruk brødrister med grillrist over til å tine rundstykker. Det siste er det tryggeste uansett.

En må ikke gå mer enn en meter fra ovnen de første gangene en lager mat, før en har fått den nye måten å jobbe på “i systemet”. ( Selv begynte jeg med å koke vann. Best å ta det pent…) Et tips: Å finne ut hvor raskt olje til steking blir varmt, slet jeg litt med, og tok i litt smør også. Det skal ikke store klatten smør til før en ser på smøret hvor varmt fettet er.

Du kan risikere at gjestene dine ikke tør hjelpe til på kjøkkenet fordi de er redde for teknologien. Men det kan like gjerne slå den andre veien. Sett de skeptiske til å kutte opp til salat eller brette servietter så lenge.

Plata er litt sårbar for brekkasje. Kjøp en plate som har minst tre lag. De finnes i ulike lag av herding. ( Ikke spør meg om detaljer her!) Og muligens lønner det seg å forsikre den noen år for en 4-500 kroner.


Jeg vet ikke om noen har regnet på om det du sparer i strøm er like mye som de ekstra pengene du må ut med. Kanskje ikke. Om vinteren skal jo rommet varmes opp likevel…

Nå? Fikk jeg deg til å ombestemme deg?