Rydde og kaste.

Åh, alle disse rydd opp i ditt rot med et smil og bli lykkelig-bøkene... De sier mye bra, visst gjør de det. Men det er noe de sier som i hvert fall ikke stemmer på meg, for
klær jeg ikke har brukt siste året eller siste tre åra for den saks skyld, kan jeg godt komme til å bruke igjen, og det mye og lenge.

Jeg tror ikke det kommer av en krampaktig klamring til fortida, heller, som noen rydde-guruer påstår.

Nei saken er så enkel som at jeg beveger meg mellom to størrelser i klær, og dessuten hender det fornyelsen av utslitbare klær bestemmes av krefter utenfor meg selv, nemlig hva som er moderne og dermed å få tak uten besvær.

Jeg har jakker som passer til smale buksebein og andre som passer til vide. Noen som passer til farger som ikke finnes på moteskalaen, farger jeg så visst skal kaste meg over når de er å få.

For noen år siden kvittet jeg meg med jeg med 5 av de 7 kiloene jeg ikke bør ha av helsemessige og trivselsmessige grunner.(Jfr bildet til denne bloggen og forstå hvorfor det ikke byttes ut.) Planen var dessuten at jeg med et sunt spisemønster langsomt skulle si farvel til de to siste kiloene også, men jeg var allerede svært fornøyd. DA kastet jeg en del klær jeg nå om dagen gjerne skulle hatt tilgang til. Så de som sier at det er det å gjemme store klær som får en til å legge på seg, de har nok med litt for stor optimisme generalisert visse erfaringer.

Men de svarte tingene jeg kastet, da? Svart kler jeg ikke nemlig. Men så begynte jeg i kor der syngeklærne skulle være svarte. Ikke hadde jeg tenkt på og forestilt meg at det skulle bli så behov for begravelsestøy, heller... Så nå har jeg kjøpt nytt svart også.
Så her står jeg og svetter foran klesskapet. Minimalisme råder ikke deri. Hadde jeg enda hatt en stor bod som er tørr nok til langvarig oppbevaring av tøy. Masse tøy. Helst et walk-in closet.

Kaste og heller kjøpe nytt om jeg får bruk for noe av det?
Vel, ikke har jeg så mye penger at jeg bare kan fornye gardroben straks jeg mangler noe, og dessuten har jeg i likhet med mange på min alder såpass solid bakgrunn for egne meninger at jeg ikke uten videre ifører meg slikt konfeksjonsbransjen finner det for godt å tilby oss til enhver tid.

Her et år fant jeg endelig en uforet frakk i grov, deilig pustende bomull. ( Parkas nr 5, for dem som teller.) Men sant skal sies, jeg ser jo ut som et lite, vandrende enmannstelt i den. Et lykkelig, vandrende enmannstelt, skule jeg sagt, siden den er så deilig å ha på seg. Den andre beige parkasen min er vel nokså god å ha på seg den også, men ikke så god. Og litt slitt. Og den tredje beige parkasen er det ikke hette på, og så er den av viskose, så den kan jeg ikke gå i skauen med. Nei! Jeg kan ikke kaste den, heller, for den ser jeg tynnest ut i, nemlig... Og så kjøpte jeg den fordi jeg skulle kaste enmannsteltet. Som jeg likevel ikke vil skille meg av med.
En kan vel si at summen av mine tre beige parkaser er akkurat passe. Så da må jeg ha tre, da! Og så har jeg en blå, som er passe stor, med hette og ikke ser jeg så tykk ut i den heller. Selv om fargen er feil.

Det blir bare fire, det... Jeg blandet vel sammen med en av de brune anorakkene mine, eller kanskje jeg tenkte på den røde boblejakka.

Men jeg kastet en blå, nokså slitt duffel. Eh... skal nok kaste. Den ligger til modning sammen med den svarte dyneakka jeg ikke har brukt på fire år.

Kanskje jeg skulle legge det behagelige enmannsteltet av en parkas i sytøyet. Med ca fem års mellomrom får jeg tid til å sette meg ned og sy om noen av klærne mine. Men da tar jo sytøyet større plass, og så er jeg like langt...

Spelt. (Eller dinkel om du vil. )

Spelt er en opprinnelig vill hvetevariant som har blitt veldig populær i de siste årene.

Den inneholder en type gluten som oppfører seg annerledes i magen, lager ikke en fullt så ”seig klædd” (som man kaller det i Østfold) i magen. Dermed er den lettere fordøyelig. ( Men ikke godt nok for dem som har coeliaki.) Dessuten er det mer mineraler inni selve kornet, og ikke bare i skallet og rett under det. Og så inneholder det mer protein enn hvete.

Det er vanskeligere å dyrke, så det er dyrere enn vanlig hvete.

Ikke så rart det har blitt populært i en befolkning som alltid har råd til å betale litt ekstra for bedre kvalitet. Eller bare noe som er nytt og kult. Spelt fyller vel begge kriteriene.

Men stopp en hal.
Når du kjøper bakverk av spelt, så les på innholdsdeklarasjonen. Ofte har de tilsatt deigen hvetegluten eller andre ting for å bedre bakeevnen. Disse industrielle bakemaskinene er jo konstruert for å håndtere deig med mer gluten enn spelt. Seige ”klædder” med andre ord.

Men hva hjelper det å spise speltbakst da, om du likevel får en ”klædd” i magen?

Jo, du får kanskje litt mer protein. Men da får du faktisk mer ut av havre. Og når det gjelder mineraler, så er det også en fordel med havre, for med den blir brødet lysere og mindre ”grovt” selv om det er sammalt.

Og har du sjekket hvor stor spelt-andelen er i disse bakverkene? Sjekk på pakka.
Speltknekkebrød bakt av de store produsentene inneholder mye hvete. Bakeblandinger til spelt brød er heller ikke alltid bare spelt. Spelt er tross alt dyrt.
Det verste jeg har sett hittil er polarbrød type spelt: 4,4% spelt! Hva gir du meg? At det er lov?

Jeg har bakt med speltmel i mange år. Jeg var litt bekymret da jeg begynte, hva måtte jeg gjøre for at det skulle bli like enkelt som å bake med hvete? Svar: Ingen verdens ting! Jeg erstatter all hvete med samme antall kilo spelt og baker i vei. Det går så fint så.
Og etter en stund oppdaget jeg at jeg kunne bruke mye mer sammalt, egentlig bare sammalt fordi sammalt spelt har en lettere smak enn sammalt hvete.

Ok, OK, jeg tror sandkakaer kan smuldre enda mer og en pai vil muligens trekke seg litt mer sammen i paiskallet. Til gjengjeld vil en del småkaker lettere få den tilsiktede sprø og lette konsistensen.

Og smaken er veldig lik hvete, kanskje helt.

Så nå vet du det.