Rydde og kaste.

Åh, alle disse rydd opp i ditt rot med et smil og bli lykkelig-bøkene... De sier mye bra, visst gjør de det. Men det er noe de sier som i hvert fall ikke stemmer på meg, for
klær jeg ikke har brukt siste året eller siste tre åra for den saks skyld, kan jeg godt komme til å bruke igjen, og det mye og lenge.

Jeg tror ikke det kommer av en krampaktig klamring til fortida, heller, som noen rydde-guruer påstår.

Nei saken er så enkel som at jeg beveger meg mellom to størrelser i klær, og dessuten hender det fornyelsen av utslitbare klær bestemmes av krefter utenfor meg selv, nemlig hva som er moderne og dermed å få tak uten besvær.

Jeg har jakker som passer til smale buksebein og andre som passer til vide. Noen som passer til farger som ikke finnes på moteskalaen, farger jeg så visst skal kaste meg over når de er å få.

For noen år siden kvittet jeg meg med jeg med 5 av de 7 kiloene jeg ikke bør ha av helsemessige og trivselsmessige grunner.(Jfr bildet til denne bloggen og forstå hvorfor det ikke byttes ut.) Planen var dessuten at jeg med et sunt spisemønster langsomt skulle si farvel til de to siste kiloene også, men jeg var allerede svært fornøyd. DA kastet jeg en del klær jeg nå om dagen gjerne skulle hatt tilgang til. Så de som sier at det er det å gjemme store klær som får en til å legge på seg, de har nok med litt for stor optimisme generalisert visse erfaringer.

Men de svarte tingene jeg kastet, da? Svart kler jeg ikke nemlig. Men så begynte jeg i kor der syngeklærne skulle være svarte. Ikke hadde jeg tenkt på og forestilt meg at det skulle bli så behov for begravelsestøy, heller... Så nå har jeg kjøpt nytt svart også.
Så her står jeg og svetter foran klesskapet. Minimalisme råder ikke deri. Hadde jeg enda hatt en stor bod som er tørr nok til langvarig oppbevaring av tøy. Masse tøy. Helst et walk-in closet.

Kaste og heller kjøpe nytt om jeg får bruk for noe av det?
Vel, ikke har jeg så mye penger at jeg bare kan fornye gardroben straks jeg mangler noe, og dessuten har jeg i likhet med mange på min alder såpass solid bakgrunn for egne meninger at jeg ikke uten videre ifører meg slikt konfeksjonsbransjen finner det for godt å tilby oss til enhver tid.

Her et år fant jeg endelig en uforet frakk i grov, deilig pustende bomull. ( Parkas nr 5, for dem som teller.) Men sant skal sies, jeg ser jo ut som et lite, vandrende enmannstelt i den. Et lykkelig, vandrende enmannstelt, skule jeg sagt, siden den er så deilig å ha på seg. Den andre beige parkasen min er vel nokså god å ha på seg den også, men ikke så god. Og litt slitt. Og den tredje beige parkasen er det ikke hette på, og så er den av viskose, så den kan jeg ikke gå i skauen med. Nei! Jeg kan ikke kaste den, heller, for den ser jeg tynnest ut i, nemlig... Og så kjøpte jeg den fordi jeg skulle kaste enmannsteltet. Som jeg likevel ikke vil skille meg av med.
En kan vel si at summen av mine tre beige parkaser er akkurat passe. Så da må jeg ha tre, da! Og så har jeg en blå, som er passe stor, med hette og ikke ser jeg så tykk ut i den heller. Selv om fargen er feil.

Det blir bare fire, det... Jeg blandet vel sammen med en av de brune anorakkene mine, eller kanskje jeg tenkte på den røde boblejakka.

Men jeg kastet en blå, nokså slitt duffel. Eh... skal nok kaste. Den ligger til modning sammen med den svarte dyneakka jeg ikke har brukt på fire år.

Kanskje jeg skulle legge det behagelige enmannsteltet av en parkas i sytøyet. Med ca fem års mellomrom får jeg tid til å sette meg ned og sy om noen av klærne mine. Men da tar jo sytøyet større plass, og så er jeg like langt...