Kortere melding om å montere nye bokhyller.

Jeg kjøpte nye bokhyller i juli. Hemnes fra IKEA om noen lurer. Å skru sammen hyllene gikk greit nok for seg, takket være en praktisk søster, en elektrisk drill og litt pågangsmot. Nåja. En list kom bak fram og den bærende midthylla på den ene kom opp ned. Oppdaget det etter at bakplata var spikret på med mange små spikere. Etter å ha samlet mot og kraft ei uke, fikk jeg snudd den. Men det er sånt en må regne med.

Så stod de der, sånn litt skjevt opp mot veggen. Under hver fot var det et hjul å vri på så høyden kunne reguleres. Jeg skrudde og skrudde. Stadig skjevere stod de. Søster kom til og siktet mens jeg skrudde, og de ble litt bedre. Kanskje. Bak den midterste hylla stod ei stikkontakt. DER hadde vi synderen. Den dyttet liksom den midterste hylla framover.

Elektriker! Jeg må vente til elektrikeren kommer, han kan ta vekk hele stikkontakta, og dermed blir alt helt bra.

I ukene jeg ventet på elektrikeren ryddet jeg inn i garderobeskapet, kjøpte og hengte opp gardiner og ikke minst: lot være å gjøre flytteting. Gulvet var dekket av pappesker og grønne kiwinylonnett med litteratur, og den hjemmekoselige følelsen i stua mi innfant seg ingen lunne.

Høsten hilste på med skarp luft og mindre veranda-med-utsikt-til-elva-idyll og økende ønske om en hyggelig stue, og en dag kom Elektrikeren. Han satte opp kontakter på kjøkkenet, men da han skulle fjerne stikkontakta ved bokhylla påkalte han min oppmerksomhet. «Du sa denne stod i veien for bokhylla, men den bygger jo mindre enn lista.» Min stolthet over å forstå ordet «bygge» kunne ikke kompensere for det pinlige i å måtte gi Elektrikeren helt rett. Jeg så det jo selv: stikkontakta stakk ikke så langt ut fra veggen som lista nedenfor. ( Det er det «bygge betyr» dere som ikke vet det).

Hvorfor hadde jeg trodd stikkontakta var synderen? Jeg er redd det er et av de livets mysterier som man aldri får vite, i likhet med hvordan humla kan fly og hvorfor menn ikke liker å legge ned ringen på dolokket. Hvis da ikke nevropsykologen min har svaret.

Om perioden med verandasitting, lesing og andre ikke-flytte-inn-ting hadde roet nervesystemet med tilhørende retningssans så mye at transmittorsubstansene hadde fått samlet nok mannskap til en skikkelig dugnad igjen eller om det var behovet for å vise Elektrikeren at her var jenta si som ikke var noen «hjelp-en-mann-må-redde-meg»-blondine, skal være usagt, men mens Elektrikeren festet de to siste firepunktskontaktene i stua, greide jeg å vatre og skru og få hyllene til å stå som de skulle, og det eneste som gjenstod før jeg kunne finne igjen «84 Charing Cross Road», «Emma» av Jane Austen og alle de andre bøkene jeg gjerne skulle visst hvor befant seg, var å skru hylla fant til veggen.


«Å skru hylla fast til veggen», det høres så uskyldig ut. Som du bare tar den elektriske skrutrekkeren din og finner de 6 skruene som IKEA kaller «av den typen som best passer med materialet i veggen der møblet skal stå» Eller noe sånt. Og så skrur du dem i. Gjennom hullene i bakveggen på hylla. Not.

Dere vet det er noe som heter gipsplater? Det er en billig og på mange måter grei måte å kle innervegger på. Men det er ikke så lett å få ting til å sitte fast i dem. Men dette er altså jenta si som ikke bare vet hva «bygge» betyr. Hun har et større utvalg av skruer til slikt bruk.

Er det som skal sitte fast ikke særlig tungt, lager man bare et hull med skrutrekkeren og banker inn en liten plastplugg. Og så bruker man en vanlig skrue. Veldig greit, men bokhyller er særlig tungt. Da kan man bruke Mollyskruer. Da må du lage enda større hull i veggen og dessuten huske å gå ut og vaske av deg gipsen som kommer ut, for ikke å få utslett. Så dytter eller slår du lett så du får inn pluggen og setter inn skruen og skrur.

Det er ikke meningen at pluggen skal skru seg innover i gipsen til hullet i veggen er på størrelse med en femtiøre. Så jeg hoppet over det man etterpå skal gjøre med skruen, klatret ned fra krakken (ikke dytt til bokhylla nå, så utysket detter ned og HVOR har jeg lagt pakka med de der grå plastpluggene man kan skru inn med den elektriske skru-trekkeren?) og tok en kopp sterk Kee Mun te.

Hullet med Mollyskruen kunne ikke brukes til noe som helst, men den andre siden av bokhylla fikk jeg da festet på et vis. Men skruen skulle gjennom ei list bak på bokhylla med ferdig borede hull, deretter gjennom den påspikrede huntonittplata - uten hull, hvordan forklarer dere det, IKEA? - og så inn i veggen. Jeg tror jeg traff pluggen med skruen. Jeg ønsker å se det slik. Den befant seg bak bokhylla hvor ingen kan se, så jeg blir ikke konfrontert med det om så ikke er tilfelle, med mindre bokhylla detter ned. På hyllesiden med den ulykksalige Mollyskruen festet jeg hylla med en grå nylonstropp, standard IKEA barnesikring og plastplugg.. Ikke vakkert, ikke solid, men bedre enn ingenting.

Fredagskvelden senker seg over heimen og tomme bokhyller gaper fortsatt mot meg, en forhåpentligvis noen lunne sikret, to usikrede. Jeg har ikke nerver til mer i dag, bokstavelig talt.

Kanskje Claes Ohlson på Gulskogen har noen metallbeslag som kan festes til veggen rett over bokhylla med sånne grå plastplugger man skruer i, og ned i hylla med treskruer. Så kan jeg male dem hvite så det ikke synes så godt? Her nede fra 155cms høyde vet jeg ikke hvor mye snekkerkyndige besøkende på pluss/minus 187 cm vil se av toppen av bokhylla mi. Og kanskje de ikke ser så nøye etter en gang.

Og hvor stor er sannsynligheten for at denne kategori besøkende i det hele tatt dukker opp? Hadde det vært et tilstrekkelig antall snekkerkyndige personer som frekventerte heimen, så hadde jeg vel kanskje kunnet tillate meg en total ignorans om Mollyskruer og alle hennes søstre.

Jeg kjenner at det hadde vært litt godt.