Jeg har et kredittkort. Det er greit å ha når man ikke bor sammen med noen som har penger i et knipetak.
Da den eneste dagen det passet å dra til byen med veslejenta og kjøpe klær var to dager før lønning. Når noe plutselig hadde skjedd, og det var lite penger på kontoen. Når jeg har overført penger til brukskontoen, og så har det skjedd noe kluss i nettbanken. ( Eller jeg må ha glemt å bekrefte.) Og der står man. Eller hvis en tuller med koden og det vanlige kortet blir spist av nettbanken. Da har du penger.
Men jeg betaler alltid hele beløpet inn igjen når jeg får penger på konto. Ringer opp banken og spør: Hvor mye må jeg sette inn i dag for at det skal stå i null. Går ikke inn på sånne avbetalingsgreier som banken automatisk legger opp til. DET er fal’, det!
Og gjør en sånn, er det ikke så interessant hvor høy renta er. Det er mer hva det koster å disponere penger en dag eller tre når kontoen er tom, og det er ikke mange kronene. Muligens tilsvarende en kopp kaffe. Gjør du sånn, trenger du aldri å vurdere å klippe i stykker kredittkortet ditt.
Men hvorfor har banken gjort det så tungvindt å betale tilbake med en gang? Man må stå lenge i kø og høre på fæl muzakk før man kommer fram, og det er ingen info om dette i de kjekke brosjyrene man får.
torsdag 19. februar 2009
søndag 15. februar 2009
Ikek dysleksi og ikek dårlig i norsk
Tastefeilen i overskriften er laget med vilje, i illustrativ hensikt, men jeg pleier faktisk ofte å taste det sånn. Kunne bedt retteprogrammet mitt om å rette det automatisk, men jeg er sta og håper de to fingrene jeg skriver med snart har skjønt at de ikke kan taste annenhver gang, og at når jeg skal skrive "ikke", så må den ene vente til den andre har skrevet ferdig sine bokstaver.
Nerveimpulsene til hendene går litt sakte, det er liksom en liten hilsen fra den tida hendene mine VIRKELIG var dårlige og jeg ikek ... jeg mener - ikke - kunne bruke dem til noe som helst.
Det slenger jo litt annen slumstasting også, selv om jeg prøver å rette det så godt jeg kan. Med tanke på mine medsøsttre og - brødre med samme eller lignende helse-krøll som går som en full eller narkoman, tenker jeg at jeg ikke får beklage meg.
Men tillater medg - eh... meg - i alle fall å denne måten å forklare meg litt til de som leser denne bloggen.
Nerveimpulsene til hendene går litt sakte, det er liksom en liten hilsen fra den tida hendene mine VIRKELIG var dårlige og jeg ikek ... jeg mener - ikke - kunne bruke dem til noe som helst.
Det slenger jo litt annen slumstasting også, selv om jeg prøver å rette det så godt jeg kan. Med tanke på mine medsøsttre og - brødre med samme eller lignende helse-krøll som går som en full eller narkoman, tenker jeg at jeg ikke får beklage meg.
Men tillater medg - eh... meg - i alle fall å denne måten å forklare meg litt til de som leser denne bloggen.
søndag 1. februar 2009
Gå ned i vekt, eller slanke seg som det så politisk ukorrekt heter
Jeg slanker meg om dagen.
Det er nå hva handler om da, uansett om en prater om å tenke seg slank, få opp forbrenninga eller ned kaloriene eller FullFedon eller Vekk med bukfettet.
Saken er at jeg veier for mye. For mye i forhold til å bruke en del klær, i forhold til å ikke få diabetes en gang i framtida, i forhold til å framstå som penere eller kanskje til og med litt mer sosialt vellykka.
For et par år siden, gikk jeg på Tenk deg slank med Sigurd Stubsjøen. Jeg fikk det gratis mot at Sigurd fikk positiv omtale i et ukeblad – eller Damemagasin, som de helst ser seg omtalt som. Veldig bra kurs, tror det er det beste jeg har prøvd, men det fungerer ikke uten oppfølging, - (eller ”Ettervern” som vi sykepleier kaller det med et låneord fra psykiatrien. )
Nå finnes det ikke Tenk deg slank i Drammen, men jeg har begynt på noe som skal være litt tilsvarende: Problemet sitter mellom øra.
For jeg VET jo alt hvordan jeg skal spise. Virkelig, folkens, jeg vet at valnøtter har flere kalorier og mindre proteiner enn peanøtter, men da må ikke peanøttene være salte, for saltet gjør at du spiser mer. At riskaker har kjappe karbohydrater, selv om de er kalorifattige. At havregrøt med soyaflak og litt solsikkefrø er ypperlig frokost. Og går du på Kjøkkenhelter og leser om fiskesuppa mi… DEN er sunn, den. Fedonsunn, kalorisunn, og lett å lage av ting man lett kan sørge for å ha et lager av i fryseren. Såpass mye kan jeg. ( Og eplesuppa også!)
Men likevel kan jeg komme til å stappe i meg dum mat som kroppen min ikke har godt av og som egentlig ikke er særlig godt en gang. Fordi jeg er frustrert. Fordi jeg er sint. Fordi jeg har et tomrom å fylle.
Du veit…
Da må en ta tak i ”Det Emosjonelle”.
Men i virkeligheten er alltid det som hjelper på de kursene at en treffer ”De Andre” hver onsdag og da snakker man om Hvordan Det Går. Og da er det innmari flaut å ikke ha gått ned og ikke ha fått til noen lure ting. På dette kurset veier vi oss hver gang, om vi ikke protesterer. Forrige gang, hos Sigurd, skulle jeg bli kledd opp og fotografert av Tara. Sosialt press er fellesnevneren.
Nå har jeg gått ned to kilo på fire uker. Ikke veldig mye, men det går rette veien.
3 lure ting jeg gjør:
1 Spiser alltid frokost. ( Havregrøt, se over)
2 Spiser alltid lunsj. Hvis ikke, spiser man alltid som en gal om kvelden.
3 Beveger meg i 20 minutter før frokost så mye at pulsen øker.
4 Spiser ikke godter, kaker eller dessert.
Æh, nå ble det fire! Men nr 4 er en selvfølge, vel…
Hva 3 angår, så er ikke det lett i en travel hverdag, eller når det er så glatt og fullt av issvuller som i Drammen.
Jeg har en ergometersykkel for de dagene da jeg ikke får gått tur ute med kjapp musikk på MP3-en. (Morgentur er for øvrig avhengighetsskapende.) Men så er det ikke alltid jeg har tid til de 20 minuttene. Da hopper jeg. Det funker sånn: Går opp på treningssykkelen og ser på klokka. Hører kanskje på nyhetene. Men så: Må ha mat rett etter treninga. Ellers får du tap av muskel masse, og det trenger du ikke ha MS for å burde unngå. Jeg løper bort til komfyren. Hopper 20 ganger opp og ned. Finner fram kjele, havregryn, soyaflak og linfrø. Hopper 20 ganger. Tar i vann og salt, setter på plata. Hopper 20 ganger. ( Har du ikke induksjonsovn, må du nok løpe bort til ergometeren og ta et par minutter der.) Når grøten koker opp, senk plata og gå bort og sykle igjen. Det går også an å smårydde, finne fram ting du skal ha med deg ut av huset, bare du stopper ofte nok og hopper. Viktig å være obs her!
Jo dårligere kondis, jo mindre må du hoppe før du får opp pulsen. ( Endelig er det vi sløvingene som blir kreditert. Jess!)
Hvis det bor noen under deg, kan du jo gå opp og ned på en lav krakk. Ørlitegrann mer plundrete, men det går, bodde i 2. etasje før og har prøvd det.
For å øke det sosiale presset, skal jeg legge inn en kommentar om hvordan det går med vekta. Eller om jeg snart kan bruke de buksene som er en størrelse mindre.
Det er nå hva handler om da, uansett om en prater om å tenke seg slank, få opp forbrenninga eller ned kaloriene eller FullFedon eller Vekk med bukfettet.
Saken er at jeg veier for mye. For mye i forhold til å bruke en del klær, i forhold til å ikke få diabetes en gang i framtida, i forhold til å framstå som penere eller kanskje til og med litt mer sosialt vellykka.
For et par år siden, gikk jeg på Tenk deg slank med Sigurd Stubsjøen. Jeg fikk det gratis mot at Sigurd fikk positiv omtale i et ukeblad – eller Damemagasin, som de helst ser seg omtalt som. Veldig bra kurs, tror det er det beste jeg har prøvd, men det fungerer ikke uten oppfølging, - (eller ”Ettervern” som vi sykepleier kaller det med et låneord fra psykiatrien. )
Nå finnes det ikke Tenk deg slank i Drammen, men jeg har begynt på noe som skal være litt tilsvarende: Problemet sitter mellom øra.
For jeg VET jo alt hvordan jeg skal spise. Virkelig, folkens, jeg vet at valnøtter har flere kalorier og mindre proteiner enn peanøtter, men da må ikke peanøttene være salte, for saltet gjør at du spiser mer. At riskaker har kjappe karbohydrater, selv om de er kalorifattige. At havregrøt med soyaflak og litt solsikkefrø er ypperlig frokost. Og går du på Kjøkkenhelter og leser om fiskesuppa mi… DEN er sunn, den. Fedonsunn, kalorisunn, og lett å lage av ting man lett kan sørge for å ha et lager av i fryseren. Såpass mye kan jeg. ( Og eplesuppa også!)
Men likevel kan jeg komme til å stappe i meg dum mat som kroppen min ikke har godt av og som egentlig ikke er særlig godt en gang. Fordi jeg er frustrert. Fordi jeg er sint. Fordi jeg har et tomrom å fylle.
Du veit…
Da må en ta tak i ”Det Emosjonelle”.
Men i virkeligheten er alltid det som hjelper på de kursene at en treffer ”De Andre” hver onsdag og da snakker man om Hvordan Det Går. Og da er det innmari flaut å ikke ha gått ned og ikke ha fått til noen lure ting. På dette kurset veier vi oss hver gang, om vi ikke protesterer. Forrige gang, hos Sigurd, skulle jeg bli kledd opp og fotografert av Tara. Sosialt press er fellesnevneren.
Nå har jeg gått ned to kilo på fire uker. Ikke veldig mye, men det går rette veien.
3 lure ting jeg gjør:
1 Spiser alltid frokost. ( Havregrøt, se over)
2 Spiser alltid lunsj. Hvis ikke, spiser man alltid som en gal om kvelden.
3 Beveger meg i 20 minutter før frokost så mye at pulsen øker.
4 Spiser ikke godter, kaker eller dessert.
Æh, nå ble det fire! Men nr 4 er en selvfølge, vel…
Hva 3 angår, så er ikke det lett i en travel hverdag, eller når det er så glatt og fullt av issvuller som i Drammen.
Jeg har en ergometersykkel for de dagene da jeg ikke får gått tur ute med kjapp musikk på MP3-en. (Morgentur er for øvrig avhengighetsskapende.) Men så er det ikke alltid jeg har tid til de 20 minuttene. Da hopper jeg. Det funker sånn: Går opp på treningssykkelen og ser på klokka. Hører kanskje på nyhetene. Men så: Må ha mat rett etter treninga. Ellers får du tap av muskel masse, og det trenger du ikke ha MS for å burde unngå. Jeg løper bort til komfyren. Hopper 20 ganger opp og ned. Finner fram kjele, havregryn, soyaflak og linfrø. Hopper 20 ganger. Tar i vann og salt, setter på plata. Hopper 20 ganger. ( Har du ikke induksjonsovn, må du nok løpe bort til ergometeren og ta et par minutter der.) Når grøten koker opp, senk plata og gå bort og sykle igjen. Det går også an å smårydde, finne fram ting du skal ha med deg ut av huset, bare du stopper ofte nok og hopper. Viktig å være obs her!
Jo dårligere kondis, jo mindre må du hoppe før du får opp pulsen. ( Endelig er det vi sløvingene som blir kreditert. Jess!)
Hvis det bor noen under deg, kan du jo gå opp og ned på en lav krakk. Ørlitegrann mer plundrete, men det går, bodde i 2. etasje før og har prøvd det.
For å øke det sosiale presset, skal jeg legge inn en kommentar om hvordan det går med vekta. Eller om jeg snart kan bruke de buksene som er en størrelse mindre.
søndag 21. desember 2008
Hurra, jeg har oppvaskmaskin!
De som har kjent meg fra da jeg i 1980 bodde i et gammelt hus på landet med utedo og uten bad, men MED oppvaskmaskin, må lure på om dette Hurraet har latt vente litt vel lenge på seg.
Men saken er at etter en tid tar man ting litt som en selvfølge. Og da kan det være litt interessant å prøve å tenke seg inn i perspektivet en ville hatt om dette ikke var selvfølgelig. Tenk: Jeg bare setter en kopp og en skje seig av sirup, fettete skåler, middagstallerkener osv inn i et eget, elektrisk skap i kjøkkenbenken. Skapet er tilkoblet vann og sluk og så er det ikke bare sånn at en kan sette vekk oppvasken og slippe å se den, men vips, så er den så rein som man sjelden får den når man vasker opp for hånd.
Hva er det ekleste på kjøkkenet? Ok, men etter søplebøtta for våtorganisk avfall, da? Nemlig. Oppvasken. Og så slipper du. DU SLIPPER! Sier jeg.
Jammen, er det ikke fantastisk, da!
Men saken er at etter en tid tar man ting litt som en selvfølge. Og da kan det være litt interessant å prøve å tenke seg inn i perspektivet en ville hatt om dette ikke var selvfølgelig. Tenk: Jeg bare setter en kopp og en skje seig av sirup, fettete skåler, middagstallerkener osv inn i et eget, elektrisk skap i kjøkkenbenken. Skapet er tilkoblet vann og sluk og så er det ikke bare sånn at en kan sette vekk oppvasken og slippe å se den, men vips, så er den så rein som man sjelden får den når man vasker opp for hånd.
Hva er det ekleste på kjøkkenet? Ok, men etter søplebøtta for våtorganisk avfall, da? Nemlig. Oppvasken. Og så slipper du. DU SLIPPER! Sier jeg.
Jammen, er det ikke fantastisk, da!
lørdag 19. juli 2008
En elefant i stua
Gåte: Hvordan spiser man en elefant?
Svar: En skive om gangen.
Jeg har tidligere snakket om TB3 og TB1, ( Ta Bare 3 ting / 1 ting)
( se 1. mai 2007)
Dette er redningen for oss som synes at det å sette opp en prioriteringsliste er den aller største utfordringen ved hele ryddinga. Og dermed kommer vi ikke i gang.
Ofte oppdager jeg forresten at jeg slett ikke trenger å spise hele elefanten. Mye kan kastes rett i søpla, og jeg klan klappe meg fornøyd på magen, helt passe mett.
Kelner! Jeg tror jeg kan ta en liten skive av elefanten i boden til dessert!
Svar: En skive om gangen.
Jeg har tidligere snakket om TB3 og TB1, ( Ta Bare 3 ting / 1 ting)
( se 1. mai 2007)
Dette er redningen for oss som synes at det å sette opp en prioriteringsliste er den aller største utfordringen ved hele ryddinga. Og dermed kommer vi ikke i gang.
Ofte oppdager jeg forresten at jeg slett ikke trenger å spise hele elefanten. Mye kan kastes rett i søpla, og jeg klan klappe meg fornøyd på magen, helt passe mett.
Kelner! Jeg tror jeg kan ta en liten skive av elefanten i boden til dessert!
søndag 6. juli 2008
Systemer
Jeg tusler rundt og pakker sammen de siste restene av min datters flyttelass. Mange av de tingene som ble igjen til slutt, er av det man kan trenge først. På esken med de tingene som ikke har mer til felles enn at de kan være utrolig nyttige den første dagen i en ny leilighet, fester jeg ei liste med oversikt over hva som er oppi. Med kopi som ligger nedi. Maren vil nok sette pris på det. Hun er også sånn som liker systemer.
Hvor godt det vil fungere, avhenger av om esken på et tidlig tidspunkt faller i hendene på en som ikke forstår systemer, ja i så liten grad at vedkommende ikke ser at det er et system. ”Om det stod noe utenpå esken? Ja, det gjorde kanskje det?” ”Hvor den er hen nå? Nei, den står vel et sted innerst i boden, kanskje? ”
Ubehjelpelighet er greit. Det forstår vi oss på alle sammen. Noen av oss har det i forhold til datamaskiner, noen i forhold til småbarn og noen i forhold til bilkjøring. F. eks. Det er ofte bare å overføre følelsen, og man greier å opparbeide en viss forståelse.
Men jeg hevder at vi som liker systemer blir også oftere møtt med aggresjon fra andre. OK, vi har folk som er aggressive på data også. Men småbarn eller bilkjøring, f. eks, det innser de fleste at det har noe for seg at noen skjønner seg på. OK, hvis vi system-freaker insisterte på at andre skulle gå inn og sette seg inn i systemet vårt, det kan jeg forstå man kan bli sur av. Men poenget er jo bare: La meg få ha systemet mitt i fred!
Men det er jo så mye jobb, sier de: Nei. Den største jobben er å passe på at noen av
systemvegrerne ikke får tak i esken, også den tida det tar å forklare at det ikke er noen jobb. Dette er et lite forsøk på å få sagt det en gang for alle.
Men ellers går det av seg selv. Nå har jeg altså puttet ting nedi en eske og tatt meg jobben med å notere etter hvert. Jeg trenger ikke tenke etter, for jeg har flyttet…
la meg se… 13 ganger som etablert voksen, 5 ganger som ungdom, (men sikkert like mange ganger innefor samme hybelhus) og 7 ganger som barn. Jeg vet hva man står og savner desperat.
Nei, jeg har ikke gått rundt og hentet fram dorull og gummistrikker osv, jeg har bare samlet de tingene jeg fant av nyttige ting og lagt dem i en liten eske.
Så får vi bare håpe ingen som ikke liker systemer bevisst saboterer det hele eller blir grinete fordi de ikke forstår vitsen.
Skjøteledning, gaffatape, søplebrett, vaskeklut, vannkoker og bærehansker osv. Sånne ting. Og routeren som ble igjen når ekstra datautstyr var pakket ned. For når det pakkes opp, så er routeren allerede der. Hurra!
Hvor godt det vil fungere, avhenger av om esken på et tidlig tidspunkt faller i hendene på en som ikke forstår systemer, ja i så liten grad at vedkommende ikke ser at det er et system. ”Om det stod noe utenpå esken? Ja, det gjorde kanskje det?” ”Hvor den er hen nå? Nei, den står vel et sted innerst i boden, kanskje? ”
Ubehjelpelighet er greit. Det forstår vi oss på alle sammen. Noen av oss har det i forhold til datamaskiner, noen i forhold til småbarn og noen i forhold til bilkjøring. F. eks. Det er ofte bare å overføre følelsen, og man greier å opparbeide en viss forståelse.
Men jeg hevder at vi som liker systemer blir også oftere møtt med aggresjon fra andre. OK, vi har folk som er aggressive på data også. Men småbarn eller bilkjøring, f. eks, det innser de fleste at det har noe for seg at noen skjønner seg på. OK, hvis vi system-freaker insisterte på at andre skulle gå inn og sette seg inn i systemet vårt, det kan jeg forstå man kan bli sur av. Men poenget er jo bare: La meg få ha systemet mitt i fred!
Men det er jo så mye jobb, sier de: Nei. Den største jobben er å passe på at noen av
systemvegrerne ikke får tak i esken, også den tida det tar å forklare at det ikke er noen jobb. Dette er et lite forsøk på å få sagt det en gang for alle.
Men ellers går det av seg selv. Nå har jeg altså puttet ting nedi en eske og tatt meg jobben med å notere etter hvert. Jeg trenger ikke tenke etter, for jeg har flyttet…
la meg se… 13 ganger som etablert voksen, 5 ganger som ungdom, (men sikkert like mange ganger innefor samme hybelhus) og 7 ganger som barn. Jeg vet hva man står og savner desperat.
Nei, jeg har ikke gått rundt og hentet fram dorull og gummistrikker osv, jeg har bare samlet de tingene jeg fant av nyttige ting og lagt dem i en liten eske.
Så får vi bare håpe ingen som ikke liker systemer bevisst saboterer det hele eller blir grinete fordi de ikke forstår vitsen.
Skjøteledning, gaffatape, søplebrett, vaskeklut, vannkoker og bærehansker osv. Sånne ting. Og routeren som ble igjen når ekstra datautstyr var pakket ned. For når det pakkes opp, så er routeren allerede der. Hurra!
lørdag 14. juni 2008
Pastasalat
Pastasalat, det kan være salaten for dem som ikke liker grønnsaker. Særlig hvis fargeklattene består av maiskorn. Halloooo! Mais er ikke en grønnsak, det er korn. Men pastasalat er nå godt, da!
Prøv å erstatte litt av pastaen med kikerter. ( Der var jeg ute med disse kikertene mine igjen. Mer om dem om du leser bakover.) Med kikerter får du mer protein og mer mineraler i allefall. Men fortsatt manger grønnsaker. Da kan du grovrive en squash og blande inn. Bare vask den og kutt av den ene enden og riv til du kommer til den andre enden. Eller du kan selvfølgelig rive den på en foodprosessor.
Rå løk (liker godt rød) og hvitløk (om du ikke skal kysse noen som ikke har spist av salaten). Ta mengden etter smak. Du kan kutte opp mer og røre inn om du begynner litt forsiktig. Og dessuten kan du ta vårløk eller gressløk også eller i stedet.
Man kan bruke yndlingsdressingen sin
eller blande inn en pakke potetsalat som står i kjøleskapet og truer med å gå ut på dato,
eller en kan lage denne dressingen ( mengde pr person):
3 store ss pesto ( Landlord fra Rema er god og billig)
Ditto aioli ( eller rømme eller majones)
Litt vann. (...? Ok! Et par ss da!)
Sitronsaft, prøv med en ss.
Urtesalt, en kvart til en halv ts,
1/4 ts svart peppersaus.
(Jeg husker ikke hva den sausen heter, for Maren og jeg kjøpte en sammen på Meny og min del er i et glass det står "Kanel" på... )
Får du ikke tak i sånn saus, må du ta oppi noe annet med litt smak, f. eks litt sambal oelek, kanskje?
Jeg pleier å legge pastasalat midt på et rundt fat med små tomater ( sånne cherry- eller noe), oliven og f.eks eggebåter, kjøttboller eller annet en har lyst på rundt.
Grønn salat kan en ha i ei skål ved siden av. Kanskje en skal sette veggisene i den ene enden av bordet og sette den grønne skåla der og så kan en sette kjøttspiserne på andre enden med kjøttbollene...
Brød er greit til.
Velbekomme!
Pastasalat, det kan være salaten for dem som ikke liker grønnsaker. Særlig hvis fargeklattene består av maiskorn. Halloooo! Mais er ikke en grønnsak, det er korn. Men pastasalat er nå godt, da!
Prøv å erstatte litt av pastaen med kikerter. ( Der var jeg ute med disse kikertene mine igjen. Mer om dem om du leser bakover.) Med kikerter får du mer protein og mer mineraler i allefall. Men fortsatt manger grønnsaker. Da kan du grovrive en squash og blande inn. Bare vask den og kutt av den ene enden og riv til du kommer til den andre enden. Eller du kan selvfølgelig rive den på en foodprosessor.
Rå løk (liker godt rød) og hvitløk (om du ikke skal kysse noen som ikke har spist av salaten). Ta mengden etter smak. Du kan kutte opp mer og røre inn om du begynner litt forsiktig. Og dessuten kan du ta vårløk eller gressløk også eller i stedet.
Man kan bruke yndlingsdressingen sin
eller blande inn en pakke potetsalat som står i kjøleskapet og truer med å gå ut på dato,
eller en kan lage denne dressingen ( mengde pr person):
3 store ss pesto ( Landlord fra Rema er god og billig)
Ditto aioli ( eller rømme eller majones)
Litt vann. (...? Ok! Et par ss da!)
Sitronsaft, prøv med en ss.
Urtesalt, en kvart til en halv ts,
1/4 ts svart peppersaus.
(Jeg husker ikke hva den sausen heter, for Maren og jeg kjøpte en sammen på Meny og min del er i et glass det står "Kanel" på... )
Får du ikke tak i sånn saus, må du ta oppi noe annet med litt smak, f. eks litt sambal oelek, kanskje?
Jeg pleier å legge pastasalat midt på et rundt fat med små tomater ( sånne cherry- eller noe), oliven og f.eks eggebåter, kjøttboller eller annet en har lyst på rundt.
Grønn salat kan en ha i ei skål ved siden av. Kanskje en skal sette veggisene i den ene enden av bordet og sette den grønne skåla der og så kan en sette kjøttspiserne på andre enden med kjøttbollene...
Brød er greit til.
Velbekomme!
Abonner på:
Innlegg (Atom)